Erling Berg Pedersen

Erling Berg Pedersen ble sendt til Natzweiler for å dø. Han overlevde ved hjelp av flaks – og en ukuelig optimisme.

Erling Berg Pedersen fra Stavanger var 26 år gammel da krigen kom til Norge i 1940. Han var tilknyttet Røde Kors, og hans første oppdrag var å hjelpe sårede etter invasjonen 9. april.

Han opplevde den første delen av krigen som helt grei. Når man bodde i nærheten av bondelandet Jæren var det alltid tilgang på mat. Men etter hvert hardnet det hele til og begynte å bli vanskelig, forteller Erling:
– Etter hvert ble det meste rasjonert. Alle radioapparater måtte innleveres. Vi fikk grenseboer-bevis, noe vi måtte vise hvis vi for eksempel skulle til Kristiansand. Hvis vi skulle reise til Østlandet måtte vi søke om spesiell tillatelse, så strengt ble det etter hvert.

Etter hvert begynte folk også å organisere seg i arbeidet mot nazistene. Noen spionerte, andre reiste til England. Motstandsarbeidet var mangesidig, men det som kjennetegnet de fleste var at de ikke var profesjonelle, noe som også kom til syne gjennom arbeidet.

Våren 1942 ble det utgitt fire illegale aviser i hemmelighet i Stavanger. Avisene hadde til hensikt å motarbeide den tyske okkupasjonsmakt og deres medsammensvorne i Nasjonal Samling. Erling var redaktør i avisen ”Patrioten”

– Det var greit å lagen avisen, det var ingen risiko ved det. Det som var farlig var å få den distribuert. Det var uhyre vanskelig å lage en hemmelig avis. Poenget med avisen er jo at den skal spres til flest mulig, og det er der det svake leddet er. Vi ble avslørt av at en tilfeldig mann som leste avisen ble arrestert. Det ble funnet aviser hjemme hos ham, og han ble presset til å fortelle hvor den kom fra. På den måten fant Gestapo frem til oss som laget avisen, forteller Erling.

Erling ble arrestert på natten av Gestapo. Han hadde ikke noe annet valg enn å gå. Tilbake satt hans gravide kone og lille barn.
– Jeg ble forhørt av en Gestapo-mann som het Hölcher. Jeg husker godt mitt første møte med ham hvor han sa: ”Jeg vet jo du er en intelligent mann. Men jeg er også intelligent, min intelligens den sitter her, den heter brutalitet. Jeg vet du vil lyve, det må du jo bare gjøre, men stakkars deg hvis jeg oppdager det.” Det var innledningsordene til det forhøret, han var en skikkelig en råtass, sier Erling.

Erling ble sendt fra Stavanger fengsel til Grini utenfor Oslo. Der ble han til han ble ropt opp til transport i september 1942. Erling var klassifisert som NN-fange. Det betydde at han tilhørte en spesiell gruppe motstandsfolk som skulle avlives uten rettergang og i all stillhet. De skulle dø av arbeid, sult og hardt klima. Erling ble sendt til fangeleiren Natzweiler, like ved Strasbourg i Alsace. Der skulle han forsvinne i Nacht und Nebel – natt og tåke.

– Jeg husker mitt første møte med Natzweiler svært godt. Da vi ankom jernbanestasjonen Rotau like ved leiren ble vi møtt av kommandanten Josef Kramer. Da ble jeg ille til mote, for han så stygg ut, demon vil jeg kalle ham. Så ble vi kjørt opp til leiren, og der holdt Kramer en tale for oss. Det meste var jo svada, men jeg husker godt avlutningsordene:
”I andre leire står det ”Arbeit macht frei” over inngangsporten. Det gjelder ikke hos oss. Det er bare en vei ut av denne leiren og den veien går ”durch denn kabine”. Altså gjennom kremtoriepipene. Det var velkomsten til Natzweiler.

Erling ble satt i arbeid i den såkalte ”gartenanlager” – hageanlegg. Det hørtes pent ut, men det var en streffekommando mange nykommere måtte gjennom. Det var hardt, voldsomt hardt.
Natzweiler-leiren ligger langt oppe i fjellene, i en skråning. Og arbeidet besto i å lage terrassehager nedover. Noen gravde og spadde ut, mens andre bar stein fra et steinbrudd lenger unna.

Livet i leiren var tøft, og Erling husker at han måtte se på hengninger, folk som ble avrettet og pisket og medfanger som fikk offentlig juling.
– Og jeg husker en julaften vi ble kalt inn fra steinbruddet litt tidligere enn vanlig. Jeg regnet med at det var en hyggelig overraskelse til oss i vente, kanskje litt mer mat. Men da vi kom til leiren viste det seg at vi måtte se på en hengning. Det var julepresangen, sier Erling.
At han klarte seg gjennom de voldsomme påkjenningene forklarer Erling med at kroppen rett og slett blokkerer. En mekanisme slår inn som gjør at man rett og slett stenger ute de fryktelige inntrykkene for å overleve selv.
– I Natzweiler frøs jeg alltid, og jeg var alltid sulten. I tillegg kom usikkerheten. Jeg visste aldri hva jeg ville møte bak neste sving. Men man må skille mellom sult og hunger. Alle kan være sultne i blant, men man er virkelig sulten når man ikke får nok mat over lang tid. Og alle kan fryse på hender og føtter, og kle på seg en stund etterpå. Men tenk deg at du ikke har noe å kle på deg. Du er gjennomvåt i tynne klær midt på vinteren. Jakken er stiv, det var forferdelig, forteller Erling.

Han visste at han var sendt til Natzweiler for å dø. Men han overlevde fordi han hadde flaks og fikk en jobb innendørs.
– I tillegg er jeg optimist. Min teori er at var du pessimist, så hadde du ikke en sjanse. Noe måtte holde deg oppe og jeg var alltid optimist, sier Erling.

Da de allierte styrkene nærmet seg Natzweiler ble leiren evakuert og tømt for fanger. Erling og de andre ble sendt til Dachau. Der var han i kort tid før han ble sendt til underleiren Alach.

Der arbeidet han ved ”Bayersche Motorenwerk BMW” som produserte flymotorer. Erling ble  ”materialbrûfer” og skulle kontrollere deler som kom fra andre verft.
Etter noen måneder ble Erling sendt tilbake til hovedleiren Dachau. Det var der han ble hentet av de hvite bussene.

– Det går jo alltid mange slags rykter i en leir. Men en dag kom det beskjed om at vi skulle bade å få utlevert sivile klær. Deretter ble vi plassert i en egen brakke hvor vi ble servert mat mens vi ventet. Hva vi ventet på gikk det mange rykter om. Men plutselig ble vi kalt til porten hvor det sto en svensk offiser og ventet på oss. Bak ham sto flere hvite busser.
”Välkommna grabbar” sa de, og delte ut matpakker til oss. Det var fantastisk!

Veien til friheten gikk i etapper. Først ble de kjørt til oppsamlingsleiren Neuengamme utenfor Hamburg.
– I Neuengamme var det ryddet og rent da vi kom. De hadde feid i brakker, rensket alt og desinfisert alt mulig. Mange fanger måtte flyttes for å få plass til oss, så det gikk nok mange fangeliv tapt, men hadde jo ikke vi anelse om.
Ferden gikk videre til Danmark og Sverige. Den 27. mai 1945 kom Erling endelig tilbake til Norge.
Erling Berg Pedersen har et godt råd til dagens ungdom:
Ikke la deg bløffe av pene og vakre ord. Gå aldri inn i noen organisasjon som du ikke vet hva er, undersøk alltid hva det dreier seg om. Vær kritisk og nøktern og ikke hopp på hva som helst. Det gjelder i alle livets forhold.

Utviklet av: Folkebadet.no