Erling Bauck

I 1942 var Erling Bauck 18 år. Han var en alminnelig ung skoleelev som drømte om å bli dyrlege. To år senere var han fange i Auschwitz med nummeret 190422 tatovert på armen.

Erlings far var offiser, og med i en militær organisasjon. Da denne organisasjonen ble angitt ble mange av medlemmene arrestert, torturert og drept. Erlings far reddet seg over til Sverige. Men Erling slapp ikke unna. Han måtte gjennom lange og harde avhør med statspolitiet om sin far, men Erling tviholdt på historien om at han overhodet ikke visste noe om farens oppholdssted. Men han ble ikke trodd, og sendt på enecelle i fengselet i Møllergata 19 i Oslo.

– Jeg var nødt til å holde meg etter håret for ikke å råtne bort, sier Erling om den første tiden i fangenskap. – Det var viktig å gjøre noe fornuftig.
Erling fikk en pakke med rent tøy og litt matvarer av sin mor hver fjortende dag. En dag var det også en sardinboks i pakken. Og en slik boks kan brukes til mye etter at innholdet er fortært. Erling brakk løs lokket slik at han fikk laget en spiss tagg. Det kunne komme godt med.

Neste pakke inneholdt et stykke gul førkrigssåpe. En slik såpe var mangelvare og alt for fin til å vaske seg med. Erling tok frem sitt skarpe redskap og laget 16 flotte sjakkbrikker av den gule såpa. Et stykke grønn B-såpe av langt simplere sort enn den gule ble til 16 mørke sjakkbrikker. Og selve sjakkbrettet laget han av toalettpapir og ruter tegnet med tannpasta. Og slik fikk 18-åringen dagene til å gå mens han spilte sjakk med seg selv i cella.

I fire måneder satt han der, uten å se eller snakke med noen andre. Enda flere måneder gikk før han ble sendt videre til Grini. Tiden der var ”en drøy spøk” sier Erling selv. Og livet på Grini var nok enkelt og ukomplisert sammenlignet med hva som ventet ham.
Etter to måneder ble Erling sendt til Sachsenhausen i Tyskland.

I konsentrasjonsleiren Sachsenhausen var det mange norske fanger, og de merket snart at de var i en beskyttet særstilling fordi de var germanere og ariere. Tyskerne var kjent for sin rangering av individer, og germanere var høyt oppe på listen. Sigøynere og jøder var ikke engang verdiget en plass, de var under-mennesker.

Erling ble satt i arbeid som gartner den første tiden. Senere ble han snekker og spikret ammunisjonskasser. Hele tiden var fangene redde for å bli sendt videre på transport. Sachsenhausen var kjent for å være et depot for arbeidskraft.

Andre leire hadde fanger som døde etter kort tid på grunn av hardt arbeid, og disse leirene måtte fylles opp av friske fanger som kunne yte mer. Og Erling ble sendt på transport etter et halvt år i Sachsenhausen. Først til dødsleiren Majdanek, og deretter videre til den mest beryktede leiren; Auschwitz hvor han ankom Birkenau på åpne jernbanevogner.

Det første som møtte fangene i Birkenau var seleksjonen – utvelgelsen av hvem som fikk leve og hvem som skulle dø. Fangene ble stilt opp i to rekker. De som sto til høyre var heldige og fikk komme inn i leiren. De som ble plassert til venstre ble sendt rett i gasskammeret.

– Jeg hadde aldri hørt om gasskammer og forsto ikke alvoret, sier Erling. Men virkeligheten gikk snart opp for ham og de andre fangene.
Etter å ha blitt dusjet, desinfisert og klippet fikk han et fangenummer tatovert på armen. Dette var spesielt for fangene i Auschwitz. Fra nå av hadde fangene mistet sin identitet og sitt navn. Fra nå av var de bare et nummer i rekken.

– Man ble følelsesmessig avstumpet av å leve i utryddelsesleiren Auschwitz, forteller Erling.

– Alt var så usikkert. Dødsenglene svevet over hodene på oss hele tiden. Det er klart at alle grusomhetene gikk inn på oss, men vi måtte ta sikte på morgendagen. Det var om å gjøre å greie seg gjennom dagene i dag, og da kunne man ikke la dette gå innpå seg som ville være normalt ellers.

Erling fikk jobb innendørs i pakkesentralen og i SS-kantina og greide seg etter forholdene bra.

I november 1944 var han med på å bygge et svømmebasseng midt i leiren. Leirledelsen forsto at krigen nærmet seg slutten og ville bygge bassenget for å vise omverdenen at fangene slett ikke hadde det så ille. De hadde jo til og med sitt eget svømmebasseng. Sannheten var selvfølgelig at dette var ren propaganda og at bassenget aldri ble tatt i bruk.

I januar 1945 ble leiren ble evakuert. De allierte var på full fart inn, og alle spor etter utryddelsene måtte fjernes. Fangene ble drevet ut av leiren i 30 kuldegrader, uten strømper, med dårlig klær og sko. De fleste hadde ikke store sjanser for å overleve. Erling gikk i dagevis, før kolonnen hans kom til en jernbanestasjon hvor de ble lastet om bord i åpne kullvogner. Mange frøs i hjel, de som fortsatt levde brukte likene til å stå på. Det var tross alt varmere enn de kalde platene i jernbanevognene. Når flere døde, ble likene brukt som krakker av de som fortsatt levde. Til slutt kom transporten frem til leiren Mauthausen i Østerrike. Den absolutt verste leiren, i følge Erling. Der ble fangene solgt som slaver til et byggefirma. De skulle grave tunneler til underjordiske fabrikker. Firmaet ba nazistene om fanger fordi de kunne de drive så hardt de ville uten å stå til ansvar for liv og helse. Det var et blodslit, fangene frøs og arbeidet, og mange døde.

Etter krigen forsøkte Erling Bauck å få erstatning, men byggefirmaet avviste kravet ”fordi han ikke hadde arbeidskontrakt”… – Jeg skulle likt å se den slaven som hadde en kontrakt, sier Erling.

Etter en stund begynte rykter å svirre om at de norske fangene skulle hentes ut. En dag fikk de beskjed om å gå ut porten og der ble de møtt av to hvite busser med svenske flagg og Røde Kors-merker. Først da våget fangene å tro at de endelig skulle hjem. Da brøt de sammen i krampegråt.

– Det er terapi å fortelle, sier Erling. – I begynnelsen forsøkte jeg å flykte fra spøkelset. Men jeg forsto at jeg måtte stoppe opp, snu meg og håndhilse på spøkelset. Først deretter kunne jeg gå videre hånd i hånd med det, forteller Erling.

Erling Bauck reiste flere ganger som tidsvitne for Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz. Han skrev boken ”Du skal leve” om sine opplevelser. Boken ble utgitt første gang i 1979.

Du skal leve Den kan du laste ned her.

Men noen kom fra det Han skrev også en bok i 1945 om sine erfaring. «Men noen kom fra det.» Denne boken kan du laste ned her.Journalist Karine Næss Frafjord laget en dokumentarfilm om Erling i 1995.

Erling Bauck døde i februar 2004.

Utviklet av: Folkebadet.no