Carl Emil Petersen

Carl Emil Petersen var bare 14 år da krigen kom 9. april 1940. Han kom tidlig med i motstandsarbeidet, og begynte med å sette opp plakater i rødt, hvitt og blått på 17. mai, noe som selvsagt var strengt ulovlig.

Unggutten ble engasjert av Milorg i annet arbeid også. En periode var han med i en illegal avis, og han skaffet også til veie radioapparater. 16 år gamle stjal Carl Emil og kameratene hans også mye dynamitt, som de gjemte unna.

De tenkte aldri på farene de ble utsatt for, til det var spenningen for stor.

Tre av vennene til Carl Emil ble arrestert, og dermed gikk han i dekning. I tre uker seilte han langs kysten i en liten snekke. Han ble anbefalt av Milorg å holde seg borte enda lengre, men ble arrestert da han var en liten tur hjemom for å hente klær. Iført håndjern ble han kjørt til Møllergata 19. Vel fremme fant ikke Gestapo nøkkelen til håndjernene. Det ble en lang diskusjon blant fangevokterne om hvordan de skulle løse floken. Men unge Carl Emil visste råd. Han hadde strammet håndleddene før håndjernene var blitt satt på. ”Kein problem”, sa han og spyttet på håndjernene. Dermed gled de av.

– Vaktene lo seg halvt i hjel over Gestapo. De var jo ikke noe gode venner, det var ikke noe godt forhold mellom vaktmannskapet og Gestapo, så jeg hadde da straks en goodwill som kom meg til gode. Jeg fikk ekstra mat, de kom med ekstra vann til meg om kvelden, forteller Carl Emil.

Han ble innkalt til et par forhør, men klarte seg etter omstendighetene bra. Etter et par måneder ble han sendt videre til Grini, noe Carl Emil så på som et opphold på sanatorium. Der kunne fangene fritt snakke sammen, og dele erfaringer.
Men heller ikke Carl Emil slapp unna transport. Han ble også sendt med skip til Tyskland.

Ferden endte i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, utenfor Berlin. Carl Emil syntes det hele var spennende. – Jeg var ikke redd i det hele tatt. Vi gikk gjennom de vanlige prosedyrene med klipping av hår og desinfisering og dusj, og utlevering av klær som var dårlige greier. Så kom vi inn på den såkalte ”zugangsblokken” hvor alle nyankomne ble innlosjert, og det var ikke så galt den gangen, jeg tror jammen vi hadde en køye hver, forteller Carl Emil.

Neste morgen var det oppstilling, og fangene måtte lære å ta lua av på kommando.

De havnet i straffekompaniet som skulle teste militærstøvler, og kom i kontakt med andre norske fanger som hadde vært i leiren en stund. De erfarne fangene advarte de nyankomne mot å havne på transport ut av leiren. Da ante man aldri hvor man havnet.
Men etter noen dager ble Carl Emil ropt opp på transport. – Og da ble jeg litt mer skvetten for jeg ante jo ikke hva jeg gikk til, forteller Carl Emil. Fangene kjørte lastebil i noen timer, og havnet i en liten leir øst for Berlin, ikke langt fra grensen til Polen.

Carl Emil forteller at det var fem-seks andre nordmenn med på den turen. Og der skulle de bygge brakker for Gestapo som følte seg truet inne i Berlin. Fangene arbeidet med å bygge brakker a halvt års tid. Det var hardt arbeid, og fangene hadde tunge dager.

Etter en tid havnet Carl Emil tilbake i Sachsenhausen hvor han ble fremstilt for en SS-lege.
– Jeg var jo veldig redd for at det var noe med saken at jeg skulle bli forhørt igjen. legen spurte om jeg var frisk, og da hadde man jo lært seg at da skal man si ”Jawohl” og så var det ”raus” og det var det.

Det viste seg at innflytelsesrike nordmenn hjalp ham til å bli værende i leiren, han kunne tysk og det ga ham en god jobb som skriver i Sachsenhausen.

Som så mange andre ble også Carl Emil syk i leiren. Han fikk pleuritt, og ble lagt inn på leirsykehuset. Der ble Carl Emil satt på en listen for å bli transportert videre til Bergen-Belsen, men med en pakke sukker klarte han å bli strøket fra listen. Det viste seg å være et klokt valg, for senere kom svensk Røde Kors og hentet ut fangene med de hvite bussene.

Carl Emil forteller at det var uvennskap nasjonene i mellom i leiren. Russere og polakker kom spesielt dårlig overens. Men franskmenn, hollendere og nordmenn holdt godt sammen. Spesielt godt samhold var det innad blant de norske fangene. Carl Emil husker spesielt en julaften da dikteren Arnulf Øverland leste et par av sine drepende dikt, blant annet diktet om juletreet som sto tent på galgebakken.

På vårparten 1945 begynte det å gå rykter om at fangene skulle frigjøres. De norske fangene var svært i tvil om bussene ville komme, men en dag sto de utenfor porten. Skinnende hvite med påmalte røde kors og svenske flagg.

Carl Emil beskriver hvordan frigjøringen skjedde:
– Det som imponerte oss var jo den rolige måten de handterte dette på, det var ingen som skrek og ropte. Det var bare å løfte en finger og så skjedde ting. Fangene stilte seg opp på linje, delte opp så og så mange i hver buss. Og så var det den vennligheten da. At de sa ”velkommen om bord” og sånt, ikke sant, det var ikke noen kjefting, og det var jo nytt da. Men som jeg sagt, jeg var ung og veldig mottagelig for inntrykk og syntes det var veldig spennende. Jeg var aldri fortvilet selv om jeg var dårlig, men jeg ville jo gjerne hjem.

Etter et opphold i Sverige, kom Carl Emil hjem til Norge i begynnelsen av juni 1945.

Han har et klart budskap til dagens ungdom: – Vær takknemlig over at du har det så godt, begrip at du er så privilegert! Man må ikke klage over små ting, små ergrelser, det hører ingen steds hjemme.

Utviklet av: Folkebadet.no