Birger Eide Samuelsen

Birger Eide Samuelsen var kommunist og arbeidet for motstandsbevegelsen under krigen. Han ble angitt, men nazistene fikk aldri vite om hans politiske ståsted. Det reddet trolig livet hans.

Birger Eide Samuelsen var 26 år og arbeidet på en møbelfabrikk i Stavanger ved krigsutbruddet 9. april 1940.

Han var involvert i en kommunistisk bevegelse under krigen. Han betraktet kommunistene som det eneste partiet som var i stand til å by tyskerne motstand.

Han kjente mange som drev med motstandsarbeid, og en dag ble han spurt om han kunne skjule et par stykker som følte seg forfulgt at Gestapo. Birger fant plass til de to i kjelleren. Det gikk greit, og dermed fortsatte han å skjule motstandsmenn i kjellerrommet. Senere begynte han å innlosjere folk hos en kamerat.

Men en dag ble han angitt. Noen som allerede var arrestert og visste om virksomheten røpet navnet hans, og dermed ble også Birger tatt. Men uvisst av hvilken grunn kom det aldri frem at Birger var kommunist. Det sparte trolig livet hans.

Birger ble sendt til Grini. Han syntes oppholdet der var svært ubehagelig.
– Det var et angiveri uten like fangene imellom. En gammel kjenning fra Stavanger, som var nazist, anga meg som kommunist til leirkommandanten. Men merkelig nok ble det ikke nedskrevet noe sted. Likevel ble jeg beordret opp på fallskjermen, forteller Birger.

Fallskjermen var en gymnastikksal som lå på toppen av bygningen. Det var svært høyt under taket, og køyesenger helt opp. Det ble fleipet med at de som sov på toppen måtte bruke fallskjerm for å komme ned. Derav navnet. Men det var ingen spøk å komme på fallskjermen. Der ble de dødsdømte plassert. Birger forsto at også han var i fare. Han fryktet for å bli skutt. Men i stedet ble han ropt opp på transport og sendt til kaia hvor troppetransportskipet Donau ventet.

Ferden endte i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Birger oppga sin yrkesbakgrunn som maskinsnekker på møbelfabrikk, og ble satt i arbeid på en trevarefabrikk som produserte skap til militærkasernene.

Birger arbeidet utenfor leiren. Her beskriver han en vanlig dag i leiren:
– Vi ble vekket i fire-tiden, og rakk å få i oss litt brød til frokost. Deretter måtte vi stille opp foran brakken hvor vi bodde for å bli telt. Dersom antall fanger stemte marsjerte vi ut til arbeidsstedet.

Som kommunist følte Birger seg utenfor fellesskapet de andre nordmennene skapte.
– Sosialdemokratene var våre verste fiender, så fordi jeg hadde meldt meg inn i kommunistpartiet var jeg utstøtt fra det gode selskap, forteller han.

Birger hadde kone og barn hjemme i Stavanger. En gang i måneden fikk han skrive og motta brev. Det ble naturlig nok fangetidens høydepunkter.

Men det aller viktigste høydepunktet kom da ryktene begynte å svirre om en redningsaksjon. Ryktet om at fangene skulle hentes av hvite busser spredte seg som ild i tørt gress.
– Og før vi visste ordet av det så stanset det faktisk en hvitmalt buss med påmalte Røde Kors-merker. Vi fikk beskjed om å ta plass i bussene.  Det var helt fantastisk, noe vi ikke hadde turt å håpe på, forteller Birger.

Bussene fraktet Birger og de andre norske fangene til konentrasjonsleiren Neuengamme utenfor Hamburg. Fangene ble videre fraktet over grensen til Danmark, noe som var litt av en opplevelse:
– Vi kom til Danmark klokken tolv på natten. Da sto det en kontingent med dansker rett innenfor porten og ropte ”Velkommen hjem”. Vi var bare nordmenn i bussen, og det ropte vi tilbake til dem. Så ropte de tilbake: ”Det er lige det samme, velkommen hjem” Det syntes vi var helt fantastisk, forteller Birger Eide Samuelsen.

Utviklet av: Folkebadet.no