Bernt Henrik Lund

Et sterkt sosialt engasjement brakte pasifisten Bernt H. Lund med i motstandskampen. Han betalte dyrt, men kom fra det med livet i behold.

Bernt Henrik Lund ble født i Oslo i 1924. Han vokste opp i trygge omgivelser med foreldre som var engasjert i politikk så vel som flyktningarbeid. Etter at Hitler kom til makten i 1933 kom det stadig folk fra Tyskland til familiens hjem og fortalte om situasjonen der.

Disse menneskene trengte hjelp, og fikk det av foreldrene til Bernt. De var aktive i flere flyktningorganisasjoner og hjalp til på flere måter. Ved å se hvordan disse menneskene hadde det var Bernt godt forberedt da krigen brøt ut i 1939. Da krigen kom til Norge året etter kjørte Bernts mor til familiens hytte på Harestua ved Gjøvik.

Bernt forteller at det var akkurat der de militære operasjonene begynte i Sør-Norge.

– De første trefningene fant sted på Stryken rett nedenfor hvor vi hadde hytta vår. Og vi kunne følge hvordan frontlinjen beveget seg opp over dalen som vi hadde utsikt til fra hytta vår. Så det var en ganske sterk innføring i krigen på nært hold å sitte der. Og så ung som jeg var -15 år, så var det jo ikke aktuelt for meg å delta. Dessuten så var jeg vokst opp i et hjem som ikke bare var interessert i flyktningarbeid, men som var aktive pasifister. Og for meg var det en nok så nærliggende ting at jeg ikke ville ta våpen i hånd. Men det er mange andre måter å drive krig på, forteller Bernt.

Bernts far meldte seg umiddelbart til tjeneste for regjeringen og dro ut til fronten med sivile oppgaver. Da Bernt kom tilbake fra oppholdet på hytta, spurte han rektor om han kunne få fri fra skolen for å gjøre noe for landet. Bernt ønsket å dyrke jord. For ham var det symbolet på hvordan man kunne gjøre en innsats for landet når man ikke kunne sloss.

Høsten 1941 kom Bernt med i motstandskampen. Det var melkestreiken på Akers Mekaniske verksted i Oslo som var utslagsgivende. De ansatte protesterte på at melken som ble servert arbeiderne ble inndratt. Dette ble sett på som en kraftig provokasjon, det ble erklært unntakstilstand og en rekke ledende organisasjonsfolk ble arrestert. LO-advokat Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wikstrøm ble henrettet. Dette skapte en sånn forbitrelse i befolkningen at mange engasjerte seg direkte i motstandskampen.

Bernt hadde tilgang til et radioapparat som var plassert i et drivhus. Der satt han sammen med noen venner og hørte nyhetssendinger fra London. Dette ble mangfoldiggjort og delt ut.

– Men vi var jo dilettanter. Vi var jo til de grader ikke trenet opp til å drive illegalt arbeid, vi hadde ikke forstand på å dekke våre spor og vi var lettsindige. Selv om vi ikke var overmodige, jeg vil heller si at vi var redde. Jeg var i alle avgjort redd da jeg var ute og delte ut disse nyhetsbladene våre om natten, forteller Bernt.

Bernt og kameratene gikk rundt i nabolagets postkasser med flyveblader med nyheter.

Etter ni måneder ble de tatt. En venn av Bernt ble tatt inn til avhør, hans navn ble nevnt – og da var det ikke lenge før Bernt, som da var 17 år, også ble tatt.

Han havnet på enecelle i Oslo kretsfengsel mens avhørene pågikk. Han ble bare utsatt for ett avhør i løpet av de to ukene han satt der før han ble overført til Grini i midten av juni 1942. Fengselsoppholdet gjorde et dypt inntrykk på ham:

– Fra en tilværelse som en relativt sorgløs syttenåring og så plutselig sitte på en enecelle var det var vel egentlig det største sjokket jeg opplevde. For forskjellen mellom å være fri å være fange er egentlig en ganske drastisk forskjell. Å være frarøvet den friheten en har, en kan nesten ikke forestille seg hva frihetsberøvelse betyr og særlig i en slik alder. Det gjorde et voldsomt inntrykk.

Bernt ble plassert i en arbeidsgjeng som skulle skaffe ved til ovnene i brakkene. Det var greit arbeid, men Bernt syntes likevel fangeoppholdet var tøft. – Det som var problemet på Grini ved siden av det å være fange, det var det at det var så lite mat. Og særlig høsten 1942 var veldig tøff med tanke på kampen for å få tak i noe ekstra mat. Vi som arbeidet innenfor leirområdet hadde ingen anledning til å skaffe oss mat. Men vi visste jo om forskjellige lager av mat, og hvis vi kunne få lirket opp en dør eller brutt opp et vindu så var det en heltegjerning hvis vi på den måten kunne stjele noen mat. Og jeg visste om en kjeller hvor det var både poteter og kålrabi. Og det å komme hjem med kålrabi som da kunne stekes i tran, det var jo virkelig fest på rommet! Så jeg må si at hadde en vært kresen noen gang så var det slutt ganske ettertrykkelig. Og det syns jeg ofte kan være en god ting å vite at man kan tilpasse seg alt, å lære å bli glad i mat som man ellers kanskje ikke var så strålende begeistret for, forteller Bernt.

I løpet av sommeren 1942 ble Bernt garderobesjef i leiren. Samtidig ble han trukket inn i illegalt arbeid som gikk ut på å etablere kontakt med hjemmefrontens ledelse og drive en slags kontraspionasje, altså drive spionasje innenfor tyskernes linje og ut til hjemmefrontens ledelse.

– Det bestod i først og fremst å underrette dem om transporter som gikk til Tyskland, hvem var det som ble ropt opp og gjort klare for sending. Dette gikk rett ut til hjemmefronten og de brakte beskjeden videre til den norske legasjon i Stockholm som underrettet norske Røde Kors, forteller Bernt.

Informasjonen ble smuglet ut av Grini på lapper som ble gjemt på leirområdet. Ofte ble lappene skjult på et menneske som skulle ut av leiren. Fangene ble ofte brukt som hjelpemannskap når varer skulle hentes i Oslo. Bernt forteller hvordan lappene ble smuglet ut av leiren:

– Vi skrev beskjeden på tynt papir som ble rullet sammen og puttet inn i en liten kolbe. Kolben ble så ført inn i endetarmen hos vedkommende som smuglet. Når han kom frem til bestemmelsesstedet, sa han at han måtte på do og gjemte lappen der slik at den kunne bli plukket opp av mottageren.

Den 6. mars 1944 ble også Bernt ropt opp til transport. Tre dager senere ble han fraktet ut av leiren og ned til Akershus festning. Han ble sendt med skip til Stettin og videre derfra med tog til Sachsenhausen. – Jeg husker da vi satt på toget inn til Oranienburg hvor Sachsenhausen lå. Vi satt i en avsperret del av toget med tyske fangevoktere på alle sider, og da sang vi! Vaktene våre trodde vi var gærne, det var jo helt utrolig at folk kunne sitte og synge på vei til en konsentrasjonsleir. Dette var jo ikke for det vi var blåøyde men det var en form for å holde humøret oppe i denne situasjonen.

Det første som skjedde i Sachsenhausen var at fangene ble dusjet og barbert over hele kroppen, noe som var en stor personlig nedverdigelse for Bernt.

I leiren møtte Bernt mange gamle kjente, blant annet en tysk kommunist som hadde arbeidet som gartner hos Bernts foreldre i Oslo. Han fortalte at han hadde fått barn med en norsk jødinne. Hun havnet i Auschwitz, men Bernts mor hadde klart å redde barnet over til Sverige. Som takk for at Bernts mor hadde reddet hans barn, lovet den tyske kommunisten å forsøke å hjelpe Bernt gjennom fangeoppholdet som best han kunne. Han kunne ikke love noe, men han hadde et omfattende kontaktnett.

Bernt fikk glede av kontaktnettet, men mange av de involverte mistet etter hvert sin posisjon. Bernt ble sendt til en utekommando ved den tysk-polske grensen. Der skulle han bygge brakker.

– Dette var nok en del av en defensiv strategi tror jeg, fordi hvorfor skulle de plutselig bygge brakker så langt bak fronten? De må jo ha forutsett at det på et eller annet tidspunkt kunne bli behov for å etablere en linje noe nærmere hovedkvarteret og at de altså bygde en brakkeby der.

Bernt sin nærmeste venn døde på utekommandoen, noe som gjorde et voldsomt inntrykk. Han forsøkte derfor, gjennom nettverket sitt, å komme tilbake til hovedleiren. Det gikk greit, Bernt fikk beskjed om å si at han måtte til tannlegen i Sachsenhausen, og på den måten kom han seg inn i leiren og ble der. Men leirkommandanten i utekommandoen ble rasende da Bernt ikke kom tilbake til leiren. – Han hadde gått inn på rommet og revet opp det skapet jeg hadde å revet ut alle tingene mine ut på gulvet å hoppet, trampet på dem. Og sagt at han skulle reise personlig inn til Sachsenhausen neste uke for å få tak på meg. Og det ville ikke bli noen god tid for meg i den leiren, forteller Bernt. Men da han fant ut at alle papirer var i orden, hadde han ikke mye han skulle ha sagt.

Dette viste hvordan nettverket fungerte og hvordan gode kontakter kunne hjelpe en fange til en bedre hverdag.

Bernts mor hadde kommet seg over til Stockholm. Derfra sendte hun et brev til kommunisten som hadde arbeidet som gartner for henne i Oslo. Der stod det at hun hadde fått en interessant oppgave med å forberede en barnehage i Sverige. Videre listet hun opp klengenavn på Bernt og andre gutter. De skjønte umiddelbart at hun forberedte et mottak av tysklandsfanger i Sverige. I løpet av en halv time visste hele leiren at de norske fangene skulle evakueres til Sverige, ryktene gikk som ild i tørt gress.

Faren var jo at tyskerne fikk nyss om hva som skjedde, men i midten av mars ble den første gruppa kalt opp. Fangetransporten skulle gå neste dag. Hvite busser sto foran porten og brakte alle de norske fangene til oppsamlingsleiren Neuengamme utenfor Hamburg.

– Der opplevde jeg noe av det verste under fangeoppholdet. Vi fikk særbehandling, forteller Bernt. – Hvis du plutselig blir privilegert og ser at de andre går til grunne. Hva er det som gjør deg berettiget til å få en slik behandling? Det er noe av det som selvfølgelig er tyngst å bære. Å se disse karene som vi var blitt veldig nære venner med, stå igjen i Sachsenhausen mens vi ble sendt til Neuengamme. Og ikke bare det; men i Neuengamme skulle det ryddes plass til oss. Hva med de som var der allerede? Jeg ble beordret til å være med å rydde en brakke for fanger som var så utsultet at de nesten ikke kunne gå. Noen av dem døde i hendene våre noen lå allerede døde i brakka i sengene sine da vi kom inn der og skulle rydde.

De franske fangene ble sendt ut i jernbanevogner. Etterpå ble det kjent at de ble sendt til Lübeck, fraktet ombord i en lekter som ble bombet av de allierte. Alle omkom.

– Denne veldige brutale konfrontasjonen med det å være den privilegerte på bekostning av andre var fryktelig, sier Bernt.

Etter en stund i Neuengamme skulle Bernt endelig få reise hjem. De ble fraktet mot danskegrensen, men brukte flere dager på turen.

– Den natten vi lå under åpen himmel for første gang i frihet på tre år, tror jeg er den største opplevelsen jeg har hatt. Den fantastiske opplevelsen, det var jo ikke snakk om å sove, bare nyte det å ligge under åpen himmel i min elskede sovepose som jeg stadig hadde. Da lå vi bare og drømte om at vi nå endelig skulle komme hjem!

Mer om Bernt H. Lund sin historie kan du lese om i blant annet disse bøkene:

Tidsvitner_productimage[1] Tidsvitner – Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen

Forfattere: Jakob Lothe, Anette Storeide

Utgivelsesår: 2006
1. utgave
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205363625
Gyldendal Forlag

 

 

 

 Verdivalg i krig og fred Norli Forlag Bernt H LundVerdivalg i krig og Fred

12 essays om ledelse og overlevelse

Forfatter: Bernt H. Lund

Utgivelsesår: 2009

ISBN/EAN: 9788292948040

Conflux Forlag

Utviklet av: Folkebadet.no