Axel Middelthon

Axel Middelthon ble født i 1911, og var 29 år da krigen brøt ut. Den 9. april 1940 møtte Middelthon nevøen til Fridtjof Nansen på gaten.

Han fikk da spørsmål om å skaffe til veie kart over Norge, som engelskmennene hadde bruk for. Dermed var Middelthon med i motstandsarbeidet.

Først arbeidet han i avisen ”Whispering Times”. Deretter begynte han i Milorg, og hjalp motstandsfolk med å rømme over grensen.

– Jeg fikk forskjellige oppgaver. Blant annet holdt jeg ”maskemøter”. Det foregikk slik at motstandsfolk fra distriktene som skulle møte min venn Torolf Prytz i Milorgs sentralledelse meldte seg hos meg. Det var viktig at disse møtene foregikk uten at partene kjente hverandres ansikt og navn. Derfor satte vi masker på dem, forteller Axel Middelthon.

Videre fikk Axel i oppdrag å drive egen eksport av flyktninger. Han måtte selv finne ut av hvordan det arbeidet skulle utføres, og bestemte møteplass og stikkord. Møteplassen ble Klingenberg kino i Oslo. De som skulle komme skulle ha Fritt Ord stikkende opp av lommen. Axel skulle da spørre: ”Skal du på kino”, og de skulle svare ” Nei, ikke i dag, men i morgen.” Deretter følget Axel dem til Akers Mekaniske Verksted hvor det sto en bil og ventet.
Etter en stund fikk Axel beskjed om å trekke seg ut. Men før han kom så langt ble han arrestert. Det var den 7. mai 1943.

Axel Middelthon ble torturert på Victoria Terrasse for å oppgi navn på andre motstandsmenn i Milorg. Han oppga et par navn, men først etter så lang tid at han var sikker på at de hadde klart å skjule seg.
– Det var ikke enkelt når en blir slått i ryggen og har en skrustikke rundt beinet. To menn skrudde og skrudde gjennom muskler, sener og helt inn til beinet, forteller Axel.

Axel ble sendt til Grini. Videre derfra med transportskipet Isar til Stettin. Der ble 11 mann plassert i en 4.manncelle. Ferden gikk videre med tog, og endte opp i konsentrasjonsleiren Natzweiler. Axel var blitt NN-fange, ingen skulle vite hvor han var, han skulle forsvinne i natt og tåke.

– Det første som skjedde da vi ankom leiren var at vi ble registrert av fanger som allerede var der. De registrerte først det vi hadde av klær, deretter registrerte de det vi hadde av verdigjenstander. De spurte oss om vi hadde proteser i munnen, og om det var gull. Alt dette var interessant. Deretter ble vi dusjet og barbert, og til slutt fikk vi utdelt fangedrakter med N-merker som skulle syes på. NN for Nacht und Nebel, natt og tåke.

– Natzweiler er bygget i en skråning, og en dag fikk vi beskjed om å møte på apellplassen på toppen av leiren. Plutselig kommer SS-vaktene farende med en kar som hadde forsøkt å flykte. Han hadde blitt funnet av en av de mange, sultne schæferhundene som hele tiden passet på oss.
De tok av den stakkars fangen alle klærne og la ham å en benk som besto av spiler. Så ble det tatt ut noen fanger som fikk i oppgave å slå. De fikk utdelt lange trekøller og beskjed om at fangekameraten skulle ha 75 slag. Da de hadde telt til 60 begynte de på 50 igjen, og slo til mannen var helt mørbanket.
Da ble han plassert i en straffekasse hvor han ble oppbevart til han skulle henges. Vi måtte stå å se på, det var virkelig en stygg opplevelse, forteller Axel Middelthon.

I september 1944 ble Axel tatt ut til å være ”Kapo” -”kaptzetpolizei”, politi innenfor konsentrasjonsleirens grenser. Oppgaven var å passe på at arbeidet ble utført som det skulle.
Oppgaven var å få de som bar småstein med hendene fra den nederste delen av leiren og opp, til å legge steinen i en haug. Axel ga beskjed om at de ikke behøvde å få arbeidet raskt unna, de kunne ta det rolig.

En dag Axel var på jobb i kommandantens hage fikk han et risp i foten av en skarp stein. Kroppen var så medtatt at såret ikke ville gro, dessuten ble det betent av smuss.
To ganger i uken ble såret skrapt for at det ikke skulle gå koldbrann i det. I alle år etter krigen har Axel hatt problemer med såret, det ble aldri helt bra.

Maten i leiren var elendig. Axel husker han fikk rundt 200 gram brød per dag, frokosten besto av ”kaffe” eller lysesort vann uten smak, som fangene kalte det. I tillegg fikk de en liten klatt med smør.

En dag ble Axel kalt opp med beskjed om at han har fått ny jobb. Han skal føre bøker over de som arbeidet utenfor leiren og som SS tok betaling for. Fem mark for fagutdannede og tre mark for ufagdannede.
Axel fikk et eget rom med en liten brakke hvor han satt og skrev hele dagen i tre dager. Det viste seg at rapportene ble levert på gotisk, noe Axel ikke skjønte et ord av. Dermed ble han sparket fra jobben.

Etter 11 måneder i Natzweiler ble Axel sendt på transport. Han ble utstyrt med brød og kjøtt som proviant, og sendt til nærmeste togstasjon, Rotau.
De ble sendt med tog til Dachau.

På vårparten 1945 gikk det rykter om at det var kommet noen hvite busser utenfor porten. Og i løpet av dagen fikk Axel og de andre norske fangene beskjed om at de skulle få ta et bad og få utdelt nye klær.
Dagen etter ble fangene beordret ut av leiren, hvor det ventet en masse hvite busser på dem.
Vel inne i bussene fikk fangene servert varm sjokolade, og utlevert mat. Bussene kjørte fangene til Neuengamme. Axel veide 42 kilo.

På det tidspunktet var Axel så avmagret og syk at han fikk diagnosen ”allgemanger køfgesvicht” – fullstendig avsvekkelse av kroppen. Han ble derfor med i en av de aller første transportene ut av Tyskland og inn i Danmark. Han ble båret inn i en hvit fiskebil hvor det var plass til seks bårer.
– Plutselig kom det en hvitkledd Røde Kors-kvinne inn i bilen. Hun ga oss en rose hver, en hvit og en rød rose. ”Det er fra Danmarks Røde Kors”. Det var første gang jeg gråt i mitt fangenskap, men det var ingen vond gråt. Jeg hadde lov til å være menneske, forteller Axel.

Axel ble sendt til Ramløsa i Sverige hvor han ble behandlet. Han hadde tyfus og på grunn av kalkmangel var det umulig å se ryggrad på røntgenbildene. Han fikk ikke lov til å stå opp av sengen.
En dag hørte han en sykepleier ta i mot en telefon og si: ”Nei, Middelthon kan høyst leve i 14 dager til. ” – Da gikk jeg ut og tok telefonen og sa: ”Du, det er Axel igjen, jeg lever det jeg skal leve” og så la jeg meg.

Axel Middelthon kom først hjem den 18. juli 1945 med gipskorsett fra hoften til halsen.

Utviklet av: Folkebadet.no