Arnstein Brekke

Arnstein Brekke kom med i motstandsbevegelsen som kurer da han var 18 år. Oppgaven var å reise mellom Oslo og Drammen og formidle beskjeder og papirer.

I 1942 ble han innkalt til tvungen arbeidstjeneste (AT), men han unnlot å møte opp, og ble truet med arrestasjon. Han forsøkte da å komme over grensen til Sverige. Han var utstyrt med et kart laget av spiselig rispapir, og gikk alene på ski det siste stykket mot grensen. Bare fire-fem hundre meter fra grensen ble han tatt av nazi-grensepolitiet. Han ble fraktet til Kongsvinger kretsfengsel hvor han spiste kartet for å slette spor. Videre derfra ble han satt i arrest i Åkebergveien fengsel. Dette var den 20. februar 1943, og tre dager senere ble han overført til Møllergata 19 med fangenummer 6950.

Arnstein ble utsatt for to Gestapo-forhør. Det første gikk greit, det andre var verre. Under forhør på Victoria Terrasse ble han slått med gummibatonger så blodet rant. Da han kom tilbake til fengselscella i Møllergata 19 ble de blodige klærne tatt fra ham.

– Min eldste søster fortalte senere at hun fikk en postpakkeforsendelse, og det var en blodig skjorte. Så hun var hundre prosent sikker på at jeg var at jeg var drept, forteller Arnstein.

På Møllergata 19 bodde de trangt, Arnstein delte en enkeltcelle med fire andre. For å holde seg i noenlunde form så hadde de et kvarter hver til å gå diagonalt i cella. Deretter satt de seg ned og lot neste mann få gå, og slik holdt fangene det gående hele dagen for å få litt mosjon.

Etter cirka fjorten dager på Møllergata 19 ble Arnstein overført til Grini med nytt fangenummer, 4217. Han fikk aldri noen fangeuniform, og ble tatt ut til tysklandstransport ganske fort. Det var 130 fanger i transporten, som ble sendt av gårde med fangeskipet ”Donau”.

Fangene var spente på hvor de ville havne, men hadde en anelse at det kunne være Sachsenhausen i nærheten av Berlin. Leiren i Oranienburg var allerede kjent på grunn av en bok som hadde utkommet noen år tidligere.

Skipet la til kai i Stettin, og derfra gikk ferden videre med tog, i kuvogner. Og ganske riktig: toget stoppet på jernbanestasjonen i Oranienburg, hvor fangene ble kommandert ut og måtte marsjere opp til leiren for oppstilling.

I Sachsenhausen fikk Arnstein Brekke fangenummer 63023.

Som de fleste andre nyankomne fanger, måtte også Arnstein og hans kamerater gjennom den fryktede ”schuelaufen”. Fangene måtte gå rundt en bane på forskjellig underlag; vann, stein, grus, asfalt osv. for å teste militærstøvler for nazistene. Hensikten var å måle slitasjen på støvlene. Og det var slett ikke sikkert at fangene fikk støvler som passet dem. Hele dagen måtte de gå rundt banen, rundt 45 kilometer hver dag. Arnstein gikk i ti dager før han fikk annet arbeid.

– Jeg ble tildelt ”hauptzeug amt Waffen SS” hoveddepot for Waffen SS, det var altså et depot for krigsmateriell som lå et godt stykke utenfor leiren inne i en skog, forteller Arnstein. – Og jeg hadde ikke vært så mange ukene der før det brøt ut difteri epidemi på brakka vår.

Og vi 23 som fikk difteri, ble plassert i sykebrakka ”Revier fem”. Den ble kalt for krematoriets forværelse, for der døde pasientene som fluer.

Det var jo nitti prosent difteripasienter og ti prosent smittsomme sykdommer i den brakka, det var køyer i tre etasjer og en forferdelig stank, men det ble jo vant med det. Grunnen til denne stanken var jo fordi kapasiteten på toalettene var alt for liten på grunn av dysenterien. Så de hadde satt tre to hundre liters tønner i den ene enden av brakka, med en trapp opp og en planke tvers over. Så når dysenteri pasientene greidde å karre seg ut av sengene før det rant for mye i senga så løp de bort til disse tønnene, satte de seg på planken og gikk tilbake.

Og de fikk jo ikke annen kost enn det vi også fikk, det var kålrabisuppe. Det eneste de fikk som medisin var kulltabletter som skulle trekke til seg vannet, så de var jo helt kullsvarte rundt munnen. Kan du tenke deg å bo oppe i tredje køya med dysenteri, det er jo sånn det renner tvers imellom, tyskerne kalte det for ”durchfall”- gjennomfall.

I tillegg til difteri, var Arnstein plaget med ørebetennelse, opphovnet hals og voldsomme hodesmerter. Men han overlevde. Mellom 25 og 40 døde hver dag på Revier fem-brakka. De døde kroppene ble båret ut på toalettene. – Jeg orket faktisk ikke å gå på de tønnene, forteller Arnstein. – Når jeg skulle på toalettet måtte jeg rett og slett sparke lik til sidene for å komme frem, så det var forferdelige tilstander der.
Arnstein Brekke lå side om side med dikteren Arnulf Øverland, som skrev diktet Dysenteribrake Revier fem:

Han kommer inn på skjelvende knær han står ved ovnen og venter,
stanken er tykk og kropp og klær er våte av ekskrementer,
en balje ble hentet en sortbrun svamp,
den vasker de mannen med,
så går han inn til den siste kamp og den hårde fred,
i tre etasjer er salen full, til taket full av senger,
en sekk med halm og et teppe av ull er alt et menneske trenger,
du hadde så mange behov min venn,
se her er din suppeskål, og dagene dem du har igjen får du ta med tål,
han ligger og gaper gustengrå med jordslåtte knokkelnever,
da reiser han seg opp og vil gå og du kan se at han lever,
det var vel noe han ville ha gjort men han sovner han kan ikke kny,
i teppet tar de og bærer han bort og nå har de plass til en ny,
så annerledes tar livet slutt enn alt hva du hadde ventet,
det ligger og lokker til siste minutt med gaver du ikke har hentet,
en hage åpner underfull det leker i gylden lind, og eplene er av de røde gull
og nu skal du gå der inn, du må bare sove en liten stund
du kan ikke se eller høre, en flue kryper omkring din munn det får den heller gjøre,
der faller løv der faller snø og der skumrer over din strand,
og der er liten forskjell å se på deg og den døde mann.

Da Arnstein kom til leiren veide han 67 kilo. Etter noen uker hadde vekten sunket til 47 kilo. Etter at han ble frisk, fortsatte Arnstein å jobbe på militærdepotet ute i skogen. Sent i 1943 begynte matpakkene fra Røde Kors å komme, og det hjalp på hverdagen. For det første fikk de norske fangene i seg næringsrik mat, og matvarene de ikke selv spiste kunne de gi bort til fangevenner, eller bruke som byttemiddel. Slik sett var de norske fangene svært privilegerte.

Vinteren og våren 1945 begynte ryktene å gå om at krigen nærmet seg slutten og at noe skulle skje med fangene. Arnstein og fangekameratene ble hentet ut av de hvite bussene. Det var som å få livet i gave på nytt, forteller Arnstein. – Men det var jo en ganske anstrengende reise, for vi reiste jo på veier som var helt overfylt av flyktninger og vi så ofte hestelik som lå i veigrøften. Foran kolonnen var det en to-tre motorsyklister, jeg husker jeg så de var helt kullsvarte i ansiktet på grunn av søle og sprut.

Ferden endte i oppsamlingsleiren Neuengamme, i nærheten av Hamburg. Der ble fangene installert i provisoriske brakker, og hjalp til med å rydde tidligere militære kasernebraker for muselmenn. En muselmann var en fange som knapt hadde kjøtt igjen på kroppen. Kun skinn og bein. Det var forferdelige tilstander i Neuengamme, sier Arnstein. – Jeg var med en gjeng som holdt på å bære ned disse muselmennene på ryggen, og i løpet av den dagen som jeg bar så døde det elleve personer på ryggen vår.

Etter en stund fikk de hvite bussene tillatelse til å kjøre videre, og de reiste gjennom Danmark og over grensen til Sverige. Der ble fangene satt i isolasjon. Der fikk de for første gang på flere år rene klær og god mat, i tillegg til skikkelige senger å sove i!

Og i slutten av mai var han endelig tilbake i et fritt Norge.

Utviklet av: Folkebadet.no