Alf Knudsen

Alf Knudsen ble sendt til 19 forskjellige fengsler og tukthus før han havnet som NN-fange i Natzweiler. Men selv oppholdet i den beryktede leiren viste seg bare å være en forsmak på fangetilværelsen.

Alf Knudsen ble født 7. november 1920 i Lillesand. Alf hadde vært til sjøs og tjenestegjorde i marinen da krigen kom til Norge. Han reiste tilbake til Lillesand og meldte seg for motstandsorganisasjonen Milorg.
Organisasjonen på Sørlandet ble ledet av Major Arne Laudal. Gruppene ble raskt organisert, og de fikk våpen, ammunisjon og annet utstyr fra England kastet ned i fallskjerm. Flyslippene ble gjerne varslet med særmelding, avtalt på forhånd, over engelsk radio.

Sammen med en kamerat ble Alf lært opp i våpenbruk, bruk av sprengstoff, og opplæring i bruk av kart og kompass.
Nå gjaldt det å holde seg i form, være klar og best mulig rustet til aksjon når invasjonen kom eller når tyskerne begynte å trekke seg ut av Norge. Men det viste seg at det skulle gå ganske annerledes, forteller Alf.

Da den såkalte ”Sørlandssaken” ble rullet opp i, ble også Alf arrestert. Det skjedde 20. februar 1943. Tyskerne foretok massearrestasjoner og fangene ble underkastet den mest umenneskelige tortur.

– Det var en hard tid. Jeg mistet min far i en skyteulykke den 15. februar og hadde vært i begravelse den 19. Så ble jeg arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet dagen etter. Det var tungt, forteller Alf. Før han ble geleidet ut av de to tyskerne husker han at han tenkte ” Kommer jeg noen gang til å sette mine ben igjen i dette rommet?” Det var en liten og redd gutt som ble med de to tyskerne ut i drosjen som ventet.

Alf ble kjørt til kretsfengselet i Kristiansand. En uke senere ble han fraktet til Gestapos hovedkvarter på Sørlandet, Arkivet hvor han satt i sju uker frem til 18. april.

Alf har vanskelig for å fortelle om opplevelsene på Arkivet. – Det var et skrekkens hus, sier han. Alf satt på ei fellescelle og kom til avhør minst to ganger i uken.

Den 18. april gikk turen videre til Grini hvor han fikk fangenummer 7374. I løpet av det fem uker lange oppholdet måtte Alf bytte brakke flere ganger. Hvorfor vet han ikke. Men han husker godt hvordan brakkene var:

” Hver brakke var beregnet på å huse 148 mann. De var oppført av lemmer, med inngang midt på den ene langsiden. I den ytre gangen var det to rom, med plass til dunker til avfall og skyller, og ett rom til WC til bruk om natten. På den ene veggen hang en svart tavle til oppslag og beskjeder. Midt i brakken gikk en korridor med rommene på begge sider og i endene. Brakkene hadde 9 rom; to for 20 mann, to for 18, fire for 16 og ett for 8. Det siste var det såkalte kalfaktri, brakkesjefrommet der matutdelingen og administrasjonen av brakken gikk for seg. Hvert rom var utstyrt med en lav ovn. På den ble brødet alltid ristet til frokost og aftens. Køyene sto to og to ved siden av hverandre i dobbel høyde. På forenden av køyene var det spikret skap med plass til undertøy, spisebestikk, mat og toalettsaker. Kravene til orden i skap og senger var strenge.”

Alf havnet smått om senn på Kongsvinger festning. Der ble han satt til å arbeide med grøftegraving, snekring, muring og lignende. Forholdene på festningen var etter omstendighetene bra, og fangene hadde ingen ønsker om å returnere til Grini. Men alt har en ende, og den 30. oktober ble de 25 ”kongsvingerfangene” sendt tilbake til Grini.

Alf var da klar over at forholdet denne gang på Grini ikke ville bli langt. Han skulle deporteres til Tyskland.

En kald og blåsende vinterdag, den 8. desember ble Alf Knudsen ropt opp for transport. Han ble kjørt til Akershus festning, og grytidlig neste morgen måtte han løpe opp landgangen på SS Morea.

”Da det begynte å mørkne, fikk vi lov å gå en tur på dekk. Det var helt stjerneklart, en natt å drømme seg bort i. Det ble så stille rundt meg. Hver enkelt var nok opptatt med sine egne tanker og drømmer. Selv tenkte jeg på mor og søsken, far som var borte, bygda og hjemmet. Gråten var ikke langt unna.”

Tidlig det andre døgnet klappet skipet til kai i Århus. Alf og fangekameratene ble sendt ut på en vandring som skulle vare i to måneder. Fra fengsel til fengsel, fra tukthus til tukthus, fra by til by, fra land til land, i en rute som var vanskelig å følge med i. Fra Tyskland til Polen, til Tsjekkoslovakia, tilbake til Tyskland for så å ende i Natzweiler i Frankrike. 19 forskjellige fengsler og tukthus var Alf innom, før han kom til Natzweiler den 5. februar 1944.

Alf var NN-fange. En flyttbar brikke i et djevelsk spill, kaller han det selv. Han var uten navn og adresse, og livet til NN-fangene ble betraktet som allerede avsluttet. De var døde for alle utenom nazisystemet. De skulle forsvinne. I taushet, i stillhet, i mørket, i natten og tåken.

Slik beskriver Alf ankomsten til leiren:
”Vi ble snauklipt, belyst og barbert overalt på kroppen hvor det fantes hår. På en krakk satt en fange med en bøtte foran seg og en langhåret kost i hånden. Denne ble dyppet i et desinfeksjonsmiddel, og etter hvert som vi passerte, fikk vi kosten først i skrittet og så under armene. Fra skritt til armhulen, fra fange til fange med samme kost. Sår som huden var etter barberingen, sved vesken som ild. På kommando måtte vi springe inn i badet og under dusjen, og når vi så vidt var kommet under dusjen gikk vannet over til å bli iskaldt. Eder og forbannelser haglet over oss hele tiden. Schneller, schneller, los, los, skrek tyskerne.”

Alf fikk arbeid i steinbruddet, 20 minutters marsj fra leiren. Arbeidet besto i å bryte, bære og kjøre stein, snømåking og opprydningsarbeid. Det var et umenneskelig slit. Og med iskaldt vintervær og små og dårlige matrasjoner gikk det på helsa løs for fangene. De var uhyggelig tynne, det var bare et ørlite blaff som skulle til for å blåse livet ut. Mange døde, men Alf sier at døden kom som en befrielse for mange.

I begynnelsen av september forsto fangene at noe var i ferd med å skje. Tusener av fly passerte leiren dag og natt. Fronten kom nærmere. 3. september kom ordren om at leiren skulle evakueres. Fangene ble drevet til nærmeste jernbanestasjon. Med tog ble de sendt videre til Dachau i nærheten av Munchen. Dachau var en av de eldste og største konsentrasjonsleirene i Tyskland. Den var overfylt og etter en uke ble Alf sendt videre til Ottobrun. Alf ble satt i arbeid som losse- og lastearbeider på jernbanestasjonen i nærheten. Han håpet å få bli der til krigen var over. Slik som krigen hadde utviklet seg, trodde han at det ikke var mange månedene igjen, og han trodde han skulle greie seg i Ottobrun.

Men nok en gang ble Alf sendt på transport. Han havnet i en fryktelig teltleir kalt Dautmergen. Der ble han satt i en arbeidskommando sammen med polakker, Alf var eneste nordmann. De arbeidet 11 timer i døgnet med grøftegraving, det var et fryktelig slit. Det var lite mat, og de sanitære forholdene i leiren var forferdelige. Flere av Alfs fangekamerater fra Sørlandet døde. Alf klarte seg, en sementsekk hjalp godt: ”En dag fant jeg en tom sementsekk. Jeg laget hull til armer og hode og brukte den som skjorte. Halm tok jeg og stappet opp i armene på jakka og knyttet for nedentil. Det hjalp noe mot den verste kulden.”

Alf fikk dysenteri og blir svært syk. Selv trodde han ikke at han ville overleve.

Tilfeldighetene fikk det til at Alf klarte å snike seg inn i en transport som skulle ut fra Dautmergen. Det var en grufull togtur. Alf satt på samme plassen i nesten tre døgn. Mange døde og kroppene deres ble lempet inn til veggen og brukt som sitteplass. Alle de 16 nordmennene i transporten overlevde, og de havnet igjen i Dachau.

I karantenebrakka hadde fangene det etter forholdene det bra. De sultet og bodde trangt, men de frøs ikke slik som tidligere. Og de fikk ro til å komme seg og ble friskere for hver dag.

20. januar 1945 ble Alf sendt ut på sin verste reise under hele tysklandsoppholdet. Han satt i fire døgn i en kuvogn, uten varme, uten lys, uten annet enn gulvet å sitte på. Alf forteller:
”Det var fire lange døgn, skjelvende av kulde, sult og tørst, med lange opphold på stasjonene. Et par ganger om dagen fikk vi en brødskive og litt vann. Vognene ruller noen timer, stanser noen timer, kjører inn på sidespor, rygger, stanser igjen. Slik går fire døgn. Og hver gang toget stanser, håper vi på å være fremme.”

En dag ble de beordret ut av toget. Det var fullt kaos, og fangene må legge ut på en marsj. En kolonne av menneskelige vrak subber og sleper seg frem på landeveien.

Alf sier det må betraktes som et under at han overlevde disse døgnene. Han vet ikke selv hvordan han klarte det. Han endte opp i en ny leir, Nordlager som var en arbeidskommando under konsentrasjonsleiren Buchenwald. ” De redsler og lidelser jeg opplevde i Nordlager gikk over all forstand. De kan ikke beskrives eller fattes”, forteller Alf.

Alf står nok en gang i dødens forgård, men overlever utrolig nok. Han havner i hovedleiren i Buchenwald. Han er eneste nordmann i leiren. De andre er for lengst hentet ut av De hvite bussene.

Buchenwald ble befridd av amerikanske soldater. ”Det er ikke mulig å beskrive hvordan det føltes å være fri. Det gikk ikke opp for meg. Mange kastet seg om halsen på hverandre”, forteller Alf. Han var fremdeles i leiren da han fikk beskjed om at Tyskland hadde kapitulert.

En dag kom det melding over høyttaleren om at de fire nordmennene i blokk nummer 42 måtte komme til tårnet fordi en norsk-amerikaner ville snakke med dem. Alf ante ingenting om at det var flere nordmenn i leiren, og reagerte umiddelbart.

Det viste seg at de fire andre guttene var de norske jødene Julius Paltiel, Samuel Steinmann og brødrene Assor og Asriel Hirch. De hadde sittet i Auschwitz og mistet hele familien sin der. Alf traff også Leo Eitinger, en tsjekkoslovakisk lege som hadde kommet til Norge i 1939. Norsk-amerikaneren skaffet den norske gruppen amerikanske uniformer og sørget for at de ble kjørt til Danmark og videre hjem til et fritt Norge.

Utviklet av: Folkebadet.no