Kristian Ottosen

Kristian Ottosen har skrevet en rekke bøker om nordmenns skjebner under krigen. Han har reist et monument over sine medfanger.

Kristian Ottosen arbeidet i etteretningsgruppen Theta i Bergen i årene 1940-42. Han ble arrestert av Gestapo og sendt som Nacht und Nebel-fange til Sachsenhausen og deretter Natzweiler, Dachau, Ottobrunn og Vaihingen.

I siste liten ble han og andre døende medfanger reddet av Folke Bernadotte og de hvite bussene, som brakte dem hjem via leiren Neuengamme.

Under sitt fangeopphold i Sachsenhausen laget Kristian Ottosen et kartotek over NN-fangene. Ingen skulle vite noe om disse fangene, men Ottosen klarte å lokalisere dem og lage et arkiv over dem. Listen ble etter hvert smuglet ut av Sachsenhausen, og Wanda Heger sørget for at den havnet hos Den svenske ambassaden i Berlin, Det internasjonale Røde Kors i Geneve og hos den norske regjering i London.
Sammen med all annen tilgjengelig dokumentasjon ble Natzweiler-listen lagt på bordet da Folke Bernadotte startet sine forhandlinger med Heinrich Himmler om overføringen av norske og danske fanger i tyske leire i Tyskland til det svenske Røde Kors’ «beskyttelse». Slik kom også Natzweiler-fangene med i den aksjonen som senere er kjent som «De hvite bussene.»

» – Uten den listen ville neppe så mange som 250 av Natzweilerfangene kommet hjem igjen i 1945″, skriver Jon Sølvberg i Festskrift til Kristian Ottosens 70 års dag.

Fangekameratene hadde lenge bedt Kristian skrive historien om Natzweiler-fangene. Han sa nei flere ganger, men ga tilslutt etter da han ble pensjonist i 1988. Boken «Natt og tåke – historien om Natzweiler-fangene » kom høsten 1989. I årene etterpå har Ottosen skrevet en rekke bøker om tysklandsfangenes skjebne i ulike konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus.

Kristian Ottosen ble i 1994 tildelt Laksovs Minnepris samt Lisl og Leo Eitingers pris. Han er også utnevnt til kommantør av St. Olav for sitt forfatterskap. Høsten 1996 mottok han Arthur Holmeslands pris for sakprosa.


Hele Kristian Ottosen sin historie:

Kristian Ottosen intervjuet av Karine Næss Frafjord

Jeg er født i Solund Ytre Sogn, det ligger helt vest, nærmeste nabo til England. Men grunnen til at familien flyttet til Bergen det var at min far var sjømann og da han så begynte å reise i rutefart, fast i Bergen hver fjortende dag, fire dager i Bergen. Da fant han ut at ettersom vi Solund, hvor jeg kommer fra, bare hadde syvårig skole som var faktisk en omgangsskole, så ville han gjerne at vi skulle få en utdanning og derfor så flyttet vi til Bergen. Og da var jeg vel ti år gammel. Og så ble vi jo da boende i Bergen frem til krigsutbruddet i nitten førti. Og på den tid så fullførte jeg da folkeskolen og tok det som het middelskole og gymnaset. Så jeg gikk da i tredje og siste gymnasieklasse på Tanks skole i Bergen den niende april nitten førti.

– Hvordan vil du beskrive deg selv den gang, hvordan, hva slags ungdom var du?

– Ja, drev sport, idrett var vanlig ikke noe spesiell, var vel aktiv som elev og sånt noe. Men vi var jo veldig oppmerksom på det som kom som et resultat av krigsutbruddet da. Vi hadde en lærer som var veldig, rektor Seim, det var to lærere i Bergen som forberedte ungdommen på det som eventuelt kunne komme. Den ene var Mons Haukeland som var gymnastikklærer og kaptein, og det andre var da Anders Tuven Seim, de var kjente lærerer og veldig opptatt av forsvarssaken. Og i den utstrekning det var mulig så fikk nok gjennom dem også kanskje mer informasjon om det som ville komme enn ungdom flest. Slik at da plutselig invasjonen var der niende april, det kom jo over natten så var det helt naturlig for meg i alle fall å ta kontakt med min rektor og på den måten kom jeg da relativt tidlig med i det som hette organisert … motstandsarbeid, hvis du vil ha den betegnelsen.

– Hvordan opplevde du krigsutbruddet?

– Ja, jeg syns jo det var helt forferdelig, jeg, min far som var sjømann han hadde jo da reist fra Bergen med sin båt den sjette april på vei til Island. Og mine to brødre var å gjorde sin militærtjeneste, det vil si den ene, den eldste hadde gjort sin militærtjeneste og den yngste var i marinen, den nest, vi var fire gutter, den eldste altså, jeg er nummer tre. Så vi hadde jo alt dette nær på oss da og det var jo ille, en dag. Vi våknet jo alle sammen om natten først og fremst ved at vi hørte den veldige flyduren tyske fly som fløy lavt over hustakene. Og så var det jo trefninger på to steder utenfor Bergen, en var Hellen festning og det andre Kvarven, så vi var plutselig i krigssonen da, det var slett ikke noe hyggelig.

– Men du ble aktivt med i motstandsarbeidet?

– Ja.

– Det var ikke enklere å holde en lav profil?

– Nei men det, nei det hadde jo ikke noe hensikt altså. Det er klart det at vi var i hvert fall så våken at vi skjønte at dette var blodig alvor. Og vi hadde jo, de fleste av oss hadde jo fulgt med det som skjedde i Tyskland siden nitten tre og tredve. Det fikk vi jo ganske god greier på syns vi selv da, dels gjennom skolen, vi hadde et aktivt lærermiljø, de var veldig våkne og de visste hva som skjedde. Og i den utstrekning det passet i utdanningstilbudet så hadde vi jo mye diskusjoner om Hitler og Hitlers fremvekst og hans nazistiske system som jo ikke tiltalte noen av oss. Nei jeg syns ikke det var noen grunn til å holde noe veldig lav profil der.

– Hva gjorde du da?

– Ja hva vi gjorde vi … Det var jo noe som vokste frem veldig hurtig. Enten så meldte du deg frivillig og kom med i kampen. Jeg hadde jo ikke noen militærtjeneste så jeg meldte meg da til disposisjon som jeg sa. Og kom da relativt fort med i det som etterretningstjenesten, innsamla opplysninger. Men det gikk jo en lang tid før man, man skal huske på en ting at i befolkningen så var det jo ikke noen klare perspektiver om hvordan en skulle forholde seg. Vi visste jo alle at regjeringen hadde sagt nei til Hitlers ultimatum og at det følgelig ble krig, konfrontasjon mellom norske styrker og tyske styrker. Vi visste jo også at de norske styrkene var veldig underlegne, men kampene pågikk jo, både på Vestlandet på Sørlandet og vi fulgte jo relativt godt med i det. Og vi fulgte jo også regjeringens vei opp til Tromsø og vi visste jo utmerket godt da, da regjeringen valgte å henlegge sin virksomhet til London og fortsette kampene derfra. Vi kjente til eiendomsfullmakten hvor da Stortinget var samlet for siste gang, og fattet vedtak om at regjeringen hadde fullmakt til å ivareta landets interesser, som det heter, inntil den dag kom da Stortinget igjen kunne samles i et fritt rike.

Eller innkalles som det heter til vanlige forhandlinger. Så perspektivet omkring vår motstandskamp og frihetskamp om du vil, den tror jeg var ganske klart for de fleste. Men fordi jeg da bodde på Vestlandet og man var nær kysten så var det jo det meste naturlige for den som hadde de riktige forbindelsene og som gjerne ville arbeide og ta seg over til England. Og det var jo en betydelig skøytetrafikk, og med min bakgrunn i kystdistriktet var ikke det noe problem å vite hvem som reiste og hvem som ikke reiste. Men det var liksom i den utstrekning i hvert fall i mitt miljø, vi snakket om det, så var det jo et spørsmål om hva man kunne gjøre hjemme. Og for meg stod det veldig klart nok så tidlig at det var noe meningsfullt å gjøre hjemme og det var viktig å gjøre det. Så vi kom veldig fort inn i det som senere ble kalt etterretningstjenesten. Nå skal en jo huske en ting, sånt vokste jo ikke frem over natten og det gjorde det heller ikke i England. Så de første engelske raids mot norskekysten de skjedde jo som en ren engelsk operasjon uten at den norske regjering i London var informert om det. Men der kom man jo veldig fort overens med England at … for England å drive landgang i Norge uten at norske myndigheter var informert å kunne komme med sitt syn på det, det var jo ikke noe videre klokt.

– Så i England ble det da tidlig i nitten førti en dannet den såkalte ”Joint British Norwegian Intelligence Service”. På denne måten man fikk en organisert toveis kommunikasjon mellom Norge og England. Og da slik at alle de kodene som ble brukt de var engelske, alle kortbølgesendere var engelske og alle bestemmelser om hvilke frekvenser en skulle sende på det ble gjort i England. Omvendt … så var det slik … alt dette visste vi jo ikke den gangen, det er jo ting som er akkumulert etterpå, men det ble jo ikke mindre verdifullt av den grunn. Da ble det slik at vi, når jeg sier vi så var det en liten gruppe, som var i en så heldig situasjon at vi relativt fort kom i kontakt med de riktige folkene og de riktige myndighetene. Og rent konkret så ble det da gjort på den måten at, innenfor denne vennekretsen som jeg tilhørte, vi var vel alt i alt ni tenkerer jeg, en jente var med der. Vi fikk da veldig fort klarhet i at skulle vi gjøre noe nyttig måtte vi gjøre det på den riktige måten. Og den riktige måten den bestod i at en karene ble med en skøyte til England, han hadde da med seg planer for etablering av en kortbølgesender i Bergen. Han hadde med seg planer som viste hans identitet.

Og han ble det godtatt etter bare noen få dager og gjennomgikk et hurtigkurs i bruk av telegrafi i bruk av kortbølgesendere, bruk av våpen, bruk av kode. Det å sette opp et telegram å tyde telegram. Så han kom faktisk tilbake etter mindre enn to måneder med alt det utstyret vi trengte, dette skjedde før juli nitten en og førti. Og da var det jo imidlertid også slik at vi på norsk side visste hvordan dette apparatet skulle fungere, vi hadde egen telegrafist, vi hadde en reservetelegrafist også. Og vi hadde et sted hvor de viktigste dokumentene og de viktige redskapene kunne oppbevares. Det ble det senere Tetarommet i Enhjørningsgården i Bergen, bryggen i Bergen. Men i mellom tiden hadde vi jo under forberedelsen av dette arbeidet fått full forståelse av at vi på ingen måte måtte undervurdere den tekniske dyktighet som lå i den i det tyske systemet. Tyskerne var jo veldig avansert når det gjaldt for eksempel en sånn ting som å peile inn en sender. Og alt det hadde vi da forberedt oss på, vi hadde en, vi sendte aldri fra samme sted to ganger på rad. Vi flyttet og en av mine jobber var da å ta denne kortbølgesenderen som vi bar i en sånn skoleveske og bære den fra sted til sted innenfor Bergen bykjerne.

– Men var det fordi man kunne spore dere tilbake.. ?

– Ja. Du skjønner utmerket lytterapparater, lytteutstyr det var ikke noe problem for dem hvis det kom et fremmet signal på luften. Og si hvor signalet kom fra selv om eteren er svær så er den veldig liten likevel. Og i det tyske system lå det jo at man hadde en lytterstasjon, for å ta det veldig enkelt, i Berlin, en i Frankrike, en i Oslo, og det tok dem i grunn ikke lang tid å finne ut via peiling hvor senderen måtte befinne seg. Først tok man det store kvadratet og så innsnevret man det og til slutt så kunne man da være i et sted som Bergen, å si at der er den senderen. Det visste tyskerne veldig godt. Og i sitt system så, hadde, de hadde jo fire og timers tjeneste de og i sine lytterstasjoner og jeg tror nok at det er riktig å si at fra første dag som vi kom på luften så lyttet de og tegnet hvert eneste telegram. Men de klarte aldri å identifisere noen personer med den sendingen.

– Dere kalte dere Teta gruppen, hva betyr det?

– Alle stasjoner som var her i Norge hadde til å begynne med et gresk navn, Alfa, Beta, Telta, Ceuta, så Telta så vidt jeg vet er rett og slett en gresk bokstav, femte bokstav i det greske alfabet. Og når man valgte det som identifikasjonstegn, det var jo identifikasjonstegn, altså stasjonen den hadde jo et annet kallesignal så vidt jeg husker var det, ja, NZYN tror jeg, NZYN kaller, ikke sant. Og da lå det i lå det i kortene at med det som denne karen som reiste til England og kom tilbake, Bjarne het en, Bjarne Thorsen, han var jo senere han gikk jo senere inn i marinen. Så var det en klar formel at vi skulle, hvis vi hadde noe på hjertet, mandag skulle sende til den tidspunkt, tirsdag da og da, onsdag da og da, torsdag da og da. Og hvis ikke vi hadde noe på hjertet så skulle vi likevel lytte for det kunne hende man hadde noe på den andre siden.

– Hva slags informasjon var det var dere utvekslet?

– Det, nesten altså det høyeste prioriterte var rett og slett sjømilitære opplysninger. Altså informasjon om tysk krigsskip langs kysten. Og Bergen var jo veldig sentralt punkt på det området. For det første ble jo det i Bergen bygd en stor ubåthall og for det andre var Bergen veldig viktig anløpssted av sydgående båter og nordgående båter. Det for eksempel å frakte malm fra Narvik, langs kysten på vei til Tyskland var en viktig operasjon. Tyske tropper nord for Bergen skulle jo ha sine forsyninger, nesten alle de ble jo sendt med båt, troppene skulle jo byttes ut innimellom, de hadde jo sin familie i Tyskland. De skulle tilbake på permisjon og så videre og så videre. Troppetransporter var det, var en meget hyppig forekommende operasjon sett fra tysk side. Så vår oppgave var simpelthen å holde rede på dette her og da kan du jo spørre hvordan vi gjorde det og i den tid vi drev med forberedende, altså forberedelse på å komme i på luften som det het. Så klarte vi da å bygge opp et nett, altså tollvesenet er en viktig instans, losvesenet, havnevesenet. Alle, i alle disse forgreningene av administrasjonen fikk vi jo våre kontakter. Og dette gikk jo ikke veldig lang tid de i sin egen interesse kom til oss med opplysninger fordi at de visste at derfra blir det form.. formidlet videre.

– Men var det ikke en risiko ved å innvie andre i disse planene?

– Jo. Veldig risiko. Men derfor var jo styrt slik at man skulle aldri ha kontakt med mer enn en person, og det er et gammelt ord som heter at, hva en vet ingen, hva to vet alle. Og da visste vi jo at det hadde jo tidligere i Bergen vart veldige opprullinger og disse opprullingene av motstandsorganisasjonene, de skjedde jo veldig ofte fordi at man den gangen ikke kjente til oppbygningen av et sikkerhetsnett. Og det var noe av det første vi lærte at, selv om du er med på å bygge opp et hvitt forgrenet etterretningssystem så er det første krav at du skal være uhyre forsiktig. Så jeg i de årene jeg var med i dette her, inntil jeg ble arrestert, så kan jeg jo med hånden på hjertet si at jeg kjente eller hadde kontakt med, daglig kontakt med. En innad til selve organisasjonen og … en utad mot nettet, og det var veldig få som visste at jeg var noe involvert i dette her.

– Hvordan, jeg kan ikke forstå hvordan dere klarte å få til hele dette systemet altså uten noen erfaring, så unge som dere var, var det noen som lærte dere opp eller var det å lære ved å feile?

– Jeg har jo tidligere nevnt dette med våre to lærere. De var jo dyktige. Og vi hadde jo da også en annen hjelper som i høyeste grad var teknisk kyndig, det var jo den senere sjefen ved Christian Mikkelsens institutt i Bergen, han fylte nitti år forleden, Helmar Dahl. Og Helmar Dahl var jo en av våre lands fremste teknisk kyndige når det gjaldt radiobølger. Og som et apropos til det så kan jeg jo nevne at det var et veldig sterkt ønske fra Englands side. Alle vitenskapsfolk, kjenner hverandre når man er innefor selve faget. Og Helmar Dahl hadde jo utmerkede forbindelser med engelsk forskningsmiljø. Slik at et av de første ønskene vi fikk det var om vi kunne sørge for å få brakt Helmar Dahl over til England. Men det måtte jo være et valg fra hans side og akkurat da dette ønsket kom så var Helmar i den situasjon at hans kone skulle ha barn og han ville ikke forlate henne og hvis han forlot Norge så ville han ha henne med. Og det skjedde så den karen som jeg fortalte fikk i oppdrag å reise frem og tilbake mellom Norge og England, Bjarne, på sin tredje tur til Norge så var da fødselen, Ellinor Dahls barn var da kommet, hun lå fortsatt på klinikken. Men Bjarne kom da inn fra Peter Head i Skottland med en skøyte, han ble landsatt på Fjeld utenfor Bergen altså ute på Sotra, nord for Telavåg.

– Og skøyten som het ”Borghild” og hvis skipper og eier het Jakob Syltøy, de lå der i påvente på å få beskjed om Helmar kunne være med eller ikke. Så en dag så var alt klart så Helmar Dahl og hans kone og ti dager gamle baby tror jeg den var, den minste passasjereren som krysset Nordsjøen. De kom da sammen med Bjarne ut til kysten og kom ombord og mindre enn halvt annet døgn senere så var de da over til Shetland, eller til Peter Head kom de, i Skottland. Peter Head var den lille byen som var kvarter for skøytene som de brukte til trafikk mellom Norge og Skottland. Og vi, det høres liksom så selvfølgelig i dag, men det var jo realiteten, det var mange skøyter som dro den ene veien, men det var ikke så veldig få skøyter som kom tilbake også, med agenter med utstyr, med telegrafister. Så veldig mange var det altså ikke men det var en, det var det var slik at man kunne da bemanne de ulike stasjonene langs kysten. Selv om det også tok veldig lang tid å bygge opp det nettet. Så jeg har ikke tallene klar for meg men hvis vi sier at det i løpet av krigsårene langs norskekysten eller i Norge var alt i alt et par hundrede sånne stasjoner. Selv om noen av dem aldri kom i drift, tekniske vanskeligheter med å få forbindelse med England. Så er det nok riktig å si at den kommunikasjonen og den trafikken var langt mer livlig enn folk tror.

– Kan ikke du å gi et eksempel på informasjon av stor viktighet som dere brakte videre.

– Ja da kan jeg jo si det, ta utgangspunkt i tiden i marinen. Tyskland satte jo i gang veldig tidlig og i strid med Versailletraktatens forpliktelser, i gang bygging, en betydelig oppussing blant annet bygging store krigsskip. Dette var til å begynne med et rent brudd på fredsbetingelsene etter første verdenskrig altså 1919. Jo, som jo var et en fredsavtale som Tyskland undertegnet og hvor de forpliktet seg til at de ikke skulle han noe aktiv militært sett. De hadde lov til å ha hundrede tusen mann under våpen for å holde orden innad i Tyskland. Det var jo stor uro og vanskelige tider i Tyskland. Og du kan ikke forvente at de allierte skulle være politifolk i Tyskland på permanent basis, så det måtte jo da tyskerne være selv, derav de hundrede tusen. Men de hadde som sagt forpliktet seg til, å overgi sine flåtestyrker, de hadde forpliktet seg til ikke ha noe flyvåpen ikke noe obligatorisk militærtjeneste for eksempel, ikke noe stående hær. Men på tross av det så satte da Himmler, Hitler, han kom jo til makten i nitten hundrede tretti tre, og han hadde jo en, et overordnet mål, nemlig å få revansje, altså avskaffe Versailletraktatens bestemmelser.

– Et av de byggeprogrammene som han satte i gang, det var jo bygging av de to store krigsskipene, Bismarck og Tirpitz. Byggeprogrammet på begynte faktisk allerede i 1936. Når det gjaldt Bismarck, i mellomtiden hadde da tyskerne fått regulert dette vis a vis de andre flåtemaktene, så da var det alminnelig kjent at man i bygget opp en ny tysk flåte. Bismarck ble ferdig i forbindelse med ja like etter krigsutbruddet i 1939, ble ferdig kort tid etterpå i førti. Og den var, alle visste jo om Bismarck, for da Bismarck skulle da som et ledd i Hitlers krigføring ut i Atlanteren. Så seilte den opp gjennom Øresund langs norskekysten, den lå for øvrig i noen få dager utenfor Bergen i det som het Dollviken, og der, den lå der og bunkret. Og der blir den jo fotografert av britiske observasjonsfly, som så fulgte Bismarck helt til den gikk ut i Atlanteren rundt Island gjennom Danmarksstredet som det het da og inn i Syd Atlanteren og den var jo en betydelig fare for britisk skipsfart, britisk militær. Det var verdens sterkeste krigsskip på den tid.

– Nå ble jo den da senket etter at den først hadde selv hadde senket det britiske slagskipet Hood, som ble truffet i, med et prosjektil i ammunisjonsrommet og sprang i luften. Det var jo en forferdelig katastrofe så vidt jeg vet så hadde Hood en besetning på 2 400 mann og jeg tror det var bare åtte berget livet eller noe sånt noe, det var helt … den eksploderte og sank. Nå ble jo da Bismarck kort tid etter på senket av britiske flåtestyrker for man hadde fulgt den hele tiden og engelskmennene var da heldige, de fikk inn noen treffere på blant annet av, med hjelp av flytorpedoer, så Hitler så … Bismarck ble da skadeskutt og ble etter hvert et lett bytte for den britiske flåte. Og gikk jo ned da med praktisk talt hele besetningen, jeg husker ikke nå hvor mange som ble reddet da den endelig sank, men det var også en stor katastrofe.

– Ja. Det som så skjedde det var at da Tirpitz var klargjort for kamp så hadde jo tyskerne, den var klargjort for kamp nesten et år etter Bismarck var klar, kampdyktig som det heter. Da hadde jo tyskerne lært av dette så de, de måtte jo da ha Tirpitz ut i Atlanteren, ut i Nordsjøen først, men i stedet for å sende den opp gjennom danske farvann, og gjennom Øresund så ble den faktisk slept gjennom Kielkanalen og den kom ut da i de tyske nordsjøhavnene i Bremerhaven. I midten av januar 1942 var det en forferdelig storm i Nordsjøen og i Tyskland og England også. Og engelskmennene fulgte jo med i Tirpitz, de visste at den lå der og der og der, det oppdaget man med fly, flyfotografering. Og plutselig så var Tirpitz borte, forsvunnet fra jordens overflate. Og det var virkelig panikk i den britiske marineledelse, dette skriver jo blant annet Churchill meget livlig om. Men slagskipet, verdens sterkeste, Tirpitz var altså helt forsvunnet.

– Hvordan gikk det an da?

– Ja den måten man gjorde det på, det er jo også kommet til etterpå. Den satte ut i den svære stormen under full radiotaushet, hva ingen visste den ganger var at den tyske marineledelse hadde i god tid forberedt en ankerplass for den i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Og det som skjedde det var at Tirpitz under full radiotaushet og i full storm nesten orkan satte full speed gjennom Nordsjøen opp i retning Trondheimsfjorden og gikk til ankerfeste som var godt forberedt, ligger ved en steil fjellvegg, kan se det den dag i dag. Og der var det på forhånd gjort klare telefonlinjer direkte til marinens hovedkvarter i Kiel. Slik at det man gjorde da, man koblet telefonledningene fra Tirpitz og brukte telefonkommunikasjon. Derfor var den sett fra de alliertes synspunkt, fra engelskmennenes synspunkt, var den forsvunnet, fordi den eneste måten man kunne følge en båt på var jo ved radiosignaler.

Nå var vi da i den heldige situasjonen at losene på hurtigrutene mellom Trondheim og Bergen, de var jo da rekruttert i dette systemet som vi hadde brukt lang tid å bygge opp. Og vi fikk da beskjed at sydgående hurtigrute hadde sett et stort skip som måtte være, vi trodde først det var en annen. Vi trodde det var en av de andre navngitte tyske slagkrysserne, og mest var vi vel opptatt av det som het Prins Eugene. Men det var altså ikke det.

– Så det tok relativt fort tid å klarere og det første telegrammet som, dette er litt skryt, det første telegrammet som kom om Tirpitz og identifiserte dens tilholdssted det ble sendt gjennom Teta-senderen. Og det telegrammet, da jeg skrev den her boken her så ba jeg om å få låne det telegrammet og er her. Og hvis du da ser på disse ulike meldingene så vil du se da et telegram om Tirpitz som, hvor det da står at Tirpitz og seks jager ligger i en sidefjord til Trondheimsfjorden og så videre og så videre. Så det var en meget nøyaktig melding som de sendte og den ble da kvittert ut. Og så vidt vi har fått brakt på det rene, vi har jo arbeid litt med dette her, så var faktisk dette det første telegrammet som kom til den britiske marineledelse om hvor Tirpitz nå var. Og siden så ble skipet jo holdt under oppsikt og den var jo gjenstand for flere flyangrep i Ålesundfjorden og senere ble den jo da flyttet til Alta hvor den lå lenge. Den var den jo også gjenstand for flyangrep og den ble aldri sluppet av syne fra engelsk eller fra om du vil alliert side.

Den var, man visste fra det øyeblikk den ble identifisert i Ålesundfjorden så visste man til en hver tid og hver dag og hvert minutt så og si hvor den befant seg.

– Og det regnet jo vi selvfølgelig det å kunne identifisere Tirpitz å sende telegram om hvor den var, det var jo selvfølgelig noe vi var veldig kry over, det er klart. Og vi hadde jo da også som et ledd i våre identifikasjonsdokumenter så hadde vi jo da sånne silhuetter av alle de viktigste tyske krigsskipene. Så de kunne man da med hjelp av disse silhuettene identifisere.

– Men arbeidet deres fikk vel en brå slutt, du ble jo arrestert etter hvert.

– Ja det ble jeg, jeg ble arrestert i to og førti. Men nå må jeg nesten si at jeg ble jo ikke arrestert på grunn av mitt arbeid i Tetagruppen i hvert fall ikke når det gjaldt radiostasjonen Teta. Jeg ble arrestert fordi at vi hadde jo et system hvor de meldingene vi sendte de ble jo nummererte og ble jo da også inndelt i kapitler. Og fra tid til annen så sendte vi jo da en liste over kurerpost til England og der måtte vi jo da holde rede på hva vi hadde sendt og hvordan vi hadde systemet, systematisert det hele. Og da kunne det plutselig komme inn beskjed om vennligst send oss mer om fem og tyve fjerde avsnitt. Og da var det jo tilbake å si, hva var fem to tyve, jo det kunne for eksempel være en kanonstilling i det området som vi arbeidet i eller det kunne en militærleir. Og hver gang vi fikk tilleggsspørsmål så måtte vi jo sørge for at vi dels fikk skissert det inn på kart eller hvis mulig fotografere det, så den gangen drev vi også som fotograf, vi hadde gode fotografiapparater. Og så gjaldt jo å få fremkalle dette, det var jo ikke så helt enkelt men vi måtte jo ha pålitelige fremkaller forbindelser så jeg hadde da tatt en del sånne bilder og ble da, og hadde da en fast forbindelse, en fast forbindelse som tok seg av dette.

– Og vi hadde da den koden at jeg leverte da en hermetikkboks, det var vanskelig med mat i den tiden, så en hermetikkboks det var jo greit. Og jeg, uheldigvis så ble da ved en razzia som fant sted av helt andre årsaker, ble denne fotografen da arrestert og denne filmen som jeg hadde levert ble funnet og han visste jo ingenting om dette. Han kunne bare si som sant er at den hadde han fått, og han ble satt under en sånn en forferdelig tortur at han ble da til slutt nødt til å oppgi mitt navn, det er grunnen til at jeg ble arrestert. Jeg visste ikke at han var arrestert før akkurat i de dagene var jeg ute av Bergen selv Det var spørsmål om innhenting av noen opplysninger om noen krigsskip som lå inne i Hardanger og når jeg så kom tilbake igjen så var jeg helt uvitende om dette. Jeg bodde jo den gangen ikke hjemme, vi hadde en rekke hybler rundt omkring i Bergen hvor vi blant annet sendte fra. Men akkurat den dagen var, visste jeg at min mor ikke var noe sånn veldig frisk så jeg stakk hjemom for å se hvordan hun hadde det, og da hadde vel huset vart under oppsikt tenker jeg. Fordi at jeg hadde vel neppe vart inne i det huset ti minutter så ble det omringet av tyske politifolk og da var det jo liksom ”Hende hoch” og inn i en bil og ned i Gestapos hovedkvarter, da var det brå slutt. Men nå var jeg veldig heldig så jeg slapp å komme inn på dette med … man klarte aldri å spore

Teta tilbake til meg personlig.

– Men, det var en rekke andre ting som var ille nok hver for seg. Men det var jo ting som en alltid kunne klare å leve med, og da gjaldt det jo å finne en forklaring på de spørsmålene som dette var uttenkt på forhånd. Så jeg må jo si at bortsett fra at forhørene var veldig harde, så klarte jeg jo da alltid å finne en eller annen forklaring på det som de da ønsket å spørre om. Og det gjaldt jo bare en ting å det var å ikke tilstå noe. For om du først tilsto noe om A så kommer tilleggsspørsmål om B, og så er det da denne berømte sekken full av erter som det går hull på og så triller alle ertene ut. Men det er klart at det kostet jo veldig mye å holde oversikten både hva du hadde sagt og hva de ville spørre om. Så det var en det var en litt tøff tid. Så jeg satt da i en og tyve døgn sammenhengende oppe på Gestapos hovedkvarter i Bergen.

– Hvordan var forhørsmetodene?

– Ja, hva gjorde de, det er alt det du har lest om i de ulike bøkene. Det var alt fra slag og spenn og g spark og alt sånt noe, du, det vekslet jo veldig mye altså det, klart de er jo ung ikke sant. Som en av disse forhørslederne sa ”Nach dem kriege, sa han, wird Norwegen mit Deutschland Eng verknupft werden und dann müssen wir zusammen alten” som han sa. Altså etter krigen så kommer jo selvfølgelig Norge til å bli meget nær knyttet til England og da er det jo mye bedre for en nordmann, som han sa, å være på vår side, vi må jo holde sammen. Men det var nå ikke det som var i mitt ønske. Men for å gjøre en veldig lang historie kort så tror jeg nok også at etter hvert så ble tyskerne like trøtte av alle disse spørsmålene som de ikke kom til bunns, som jeg var og jeg ble da overført til Bergen kretsfengsel, på enecelle der.

– Ja. For å gjøre veldig lang historie kort. Jeg var da, tilhørte den kategori som var heldige i den forstand at jeg klarte da å holde tett og blir sittende alene, det kostet jo selvfølgelig veldig mye. Men jeg slapp å oppgi noen og det har jo vart en veldig hjelp for meg i senere år for det er jo. Det vi fikk vite det var at ingen har en slik fysikk og ingen har slike krefter at man klarer å holde ut de tyske metodene, før eller senere må alle sprekke. Og der var jeg da i den heldige situasjon at jeg slapp det, det er selvfølgelig ved en blanding av løgn og skrøner og alt det som ennå verre er, og det som kanskje var det mest avgjørende for meg. Det var jo at plutselig en dag så lå det en haug med fotografier på forhørslederens kontor, han sa, kjenner de denne, kjenner de denne, kjenner de denne. Og tilfeldigvis så kom det da, dukket det opp et fjes som jeg kjente utmerket godt, og det var en kar som vi hadde hatt i dekning i ganske lang tid og til slutt så ble det da båtleilighet for ham fra Bømlo. Og jeg, akkurat da hadde vi veldig mye stoff, og jeg fikk da i oppdrag å hente ham fra hans skjulested å følge, følge ham på lokalbåten. Jeg visste han var kommet frem, han hadde med seg en betydelig kurermengde da. Jeg visste at han var kommet frem til det stedet han skulle reise fra men jeg hadde ikke fått bekreftet at han var kommet over til England.

– Så det var en sjanse måtte ta. Men jeg kunne da med god samvittighet si at, ja han kjenner jeg godt, han har jeg vært hos mange ganger. Å liksom, hvorfor det, så sa jeg, jo jeg har gått med aviser til ham. Og det er var helt riktig, jeg hadde en avisjobb, gikk med aviser om ettermiddagen. Og en av mine kunder i min avisrunde det var han. Dette var jo noe som hadde skjedd for mange år siden men jeg visste jo hvor han bodde, jeg visste at hans hjem var blitt beslaglagt og jeg visste at hans kone var i sikkerhet, jeg visste at han var etterspurt.

Og det var et godt utgangspunkt. For dermed kunne jo da forklaringen på alle de spørsmålene kom de kunne jo da meget lett refereres til denne mannen, og han hadde dessuten, hvilket var sant, han hadde jo dessuten leid eller lånt min hybel. Så alt var riktig i den utstrekning jeg snakket om ham og jeg kunne jo fritt snakke om han ettersom han var utenfor fare. Så den mannen, jeg har mange ganger tenkt på, hvis han hadde blitt tatt, nå kom han seg godt over til England, og han gjorde en stor jobb der. Men jeg har ofte tenkt på at hvis han og var blitt tatt på overfarten og vi var blitt konfrontert med hverandre så ville han ikke neppe kjenne seg igjen. Men det var en av de tingene som jeg sier, der var du heldig.

– En annen ting var vel at du brukte skuespillerkunsten din ganske flittig?

– Jo på et visst tidspunkt så måtte jeg jo da … da var i grunn altså mine krefter uttømt men jeg hadde en jeg hadde jo da i altså sommeren 1941 var en litt vanskelig tid, da var det mange arrestasjoner. Så en av de andre fra Teta-gruppen de fant da det klokt å få trekt til Oslo for formelt sett var vi begge to studenter. Og da skulle vi ta en eller annen eksamen i Oslo. Og da måtte jeg ha en hybel og jeg var da i den heldige situasjonen at jeg hadde en tante og onkel, min onkel var altså sjømann, var mye borte , min tante var oversykepleierske på et hospital som stelte mentalt syke mennesker. Og det, vi snakket jo mye sammen, jeg kjente henne jo godt og hun kunne jo da berette fra tid til annen om atferdsmønsteret til disse syke menneskene. Som jo kunne gi seg mange utslag, det er jo en kjent sak. Så jeg måtte jo da bygge opp en situasjon hvor jeg var på grunn av de harde påkjenningene jeg da hadde levd under så, at jeg da kunne spille en del. Jeg var jo på enecelle i Bergen kretsfengsel og der var den et blandet klientell både når det gjaldt innsatte og når det gjaldt fangevoktere. Så i denne fasen før tyskerne overtok Bergen kretsfengsel så var det en del norske betjenter som betjente en del norske fanger.

– Og en dag, jeg kjente ingen av dem, men en dag kom en av disse inn en kveld, med en svær kake med hilsen fra den og den, det var to gode venner av meg. Så tenkte jeg, det er en pålitelig mann han kan du regne med, ellers så hadde ikke han tort å ta den sjansen. Han kom inn på tysk avdeling, hadde nøkler og sånt noe. Så da det begynte å bli veldig ille, jeg fikk da gitt beskjed ut i, ikke gjennom ham, men jeg fikk faktisk beskjed om at på den og den dato så ville det stå en av de andre folkene utenfor, vi hadde et plystringssignal som vi kunne gjenkjenne. Og da fikk jeg oppgitt at det er ingen fare med meg, jeg har ikke røpet noe, jeg holder kjeft og dermed så bur.. så kunne strengt tatt stasjonen gå videre. Men av sikkerhetsgrunner ble den da midlertidig nedlagt. Og sjefen Jan Damm fra Bergen, han var noe eldre, ja nei han var faktisk akkurat like gammel som meg og på tidspunkt student ved Bergens Tekniske skole. Han ble kalt over sammen med … denne kvinnelige deltageren som vi hadde, Wenche, hennes far var da i England, Wenche Holm heter hun i dag. De fikk da beskjed om å ta hurtigruten, hurtigruten nordover og gikk over fjellet, kom til Stockholm hvor da Jan da ble hentet med fly nok så omgående og kjørt til London, tatt til London. Det var veldig vanskelig den gangen men Telta var da en viktig stasjon, og Wenche ble da værende igjen i Stockholm.

– Og mens alt dette skjedde så var det jeg fant ut at det eneste jeg kunne gjøre for å beskytte meg selv og de andre det var da å bli gal for å si det sånn. Og det måtte du jo markere på en måte og jeg fikk da varslet denne fangevokteren at han kunne ta beskjed ut at fra det og det klokkeslettet så ville det skje noe i min i min celle. Og det skulle han være oppmerksom på og sannsynligvis så kunne dette gå mange veier men under alle omstendigheter så var det en bevisst plan som ble satt ut i livet. Og det som skjedde var simpelthen at jeg knuste jo alle møblene og knuste alle rutene i fengselsvinduet å det ble et forferdelig spetakkel. Og da sent omsider alarmen gikk og tyskerne stormet inn så hadde jeg jo da ikke noe annet å gjøre enn å kaste meg i halsen på den første som kom inn og det var jo ikke noe sånn populært men det ble et fryktelig spetakkel av det. Og da, fra da var det alminnelig antatt at jeg da var gæren og det var så vidt … en litt uvant situasjon, tyskerne visste ikke riktig hvordan de skulle forholde seg. Og jeg hadde jo da satset på at hvis jeg nå var dyktig nok så kunne jeg alltid komme inn på et eller annet sykehus for mentalt syke mennesker. Og derfra komme meg ut, det var liksom planen. Men det gikk ikke. Så jeg ble, det jeg oppnådde det var å bli flyttet fra enecellen i Bergen og til en enecelle på Grini.

– Men da var jeg jo allerede erklært ikke tilregnelig og måtte jo bare fortsette spillet, og det var også litt vanskelig. Fordi at når, det er jo en nok så ensom tilværelse da. Men under alle omstendigheter så havnet jeg med at altså jeg får vel si det sånn, de gav opp, altså aksepterte at jeg da ikke var tilregnelig lenger. Men isteden for å sende meg på sykehus da så ble jeg da hentet ut av cellen sendt inn i en bil som var fullt av norske fanger og før det var godt så mange timene så var jeg i bunnen på Monte Rosa. Dette tidligere tyske turistskipet som nå var brukt som troppetransportskip og dessuten ble brukt til fangeskip. Altså ble fangene sendt fra Oslo havn til Århus, derfra med tog til Hamburg og derfra med tog til Berlin, til Alexanderplatz. Hamburg der var man innom forskjellige fengsler, det, den transporten jeg var på den var innom Hamburg Futzbüttel. Og i Alexanderplatz var da også en sånn samlestasjon og derfra ble du da sendt i kollektivtransport til Sachsenhausen.

– Visste du hvor du ble sendt da du ble kjørt ombord i Monte Rosa?

– Jeg visste bare at jeg skulle til Tyskland, det hørte jeg av samtalen fra de andre. Jeg deltok jo ikke i noen samtaler jeg med noen de andre, det var jo, det var jo en del av spillet det. Og jeg såg jo øyeblikkelig at blant en av de tyske vaktene som var med så gjenkjente jeg jo meget fort en av forhørslederne i Bergen. Så tenkte jeg som så at sannsynligvis på transport og så har han vel som særoppgave å følge med, hva denne karen foretok seg. Så det gjaldt jo for meg bare da å fortsette. Og det fortsatte jeg med til etter jeg kom i Sachsenhausen. Da var jeg jo veldig tynn og veldig mager og hadde jo blant annet også i store perioder nektet å ta til meg føde i Norge. Under henvisning at dette også hadde slått seg på magen så hvis jeg spiste noe under tvang, måtte jo gjøre, så var det bare å stikke fingeren i halsen og så fikk du opp alt sammen så fort som mulig. Og det tar jo også på kreftene. Men jeg endte relativt fort på det som heter revier – sykebrakka – i Sachsenhausen. Og jeg var virkelig syk, fikk blant annet dysenteri som de fleste utsultede mennesker fikk og det som da blev spørsmålet det var hvordan skal du da komme deg tilbake igjen til normal tilværelse. Det var litt av en nøtt. Men jeg har jo tidligere fortalt om min tante som var en eminent sykepleierske, hun kunne mye om dette her. Og jeg husker hun hadde ofte fortalt at når det var slik at slike mentalt syke personer lå på det siste, før de skulle dø så blir jo ofte, det hendte at de blir klare på en måte, de fikk en form for kommunikasjonsmuligheter, gi en beskjed eller noe sånt.

– Og mitt min hell det bestod jo det i at det var jo veldig vanskelig med mat i disse leirene, og det var helt alminnelig at når en fange nærmet seg slutten så underslo da de andre det som da var matporsjonen. Og da begynte jeg med det som påskudd at si en dag på tysk, ”who bin ich” også ble det jo stor oppstandelse blant de tyske pleierne da. Og så kom jo denne som jeg episoden som jeg har beskrevet da også i denne boken, at ”der verrückte, der spricht ja deutch” gærningen snakker jo tysk. ”Aber gleufich” han snakker jo flytende tysk. Og da valgte jeg da å kommunisere normalt, det jeg protesterte på det var at de underslo matporsjonen min.

– I det øyeblikket de kom til meg, så sa de, kapoene som også var fanger, ”der verrückte, der kriet nichts, der geht ja so wie so ein”. Han får ikke noe porsjon i dag for han kommer til å krepere allikevel. Og det var jo signal til meg å kunne si, de skal vi vel bli to om. Og fra da jeg var ganske, ble jeg da normal fange. Og jeg husker veldig godt for det skjedde faktisk femtende januar, på min to og tjue, altså femtende januar 1943 på min 22 års dag. Og da hørte det med at jeg også måtte bli sett på som en vanlig syk pasient og jeg måtte blant annet veies og jeg ble kommandert på vekten og da var jeg 42 kilo. Og det var jo litt lite for å være en meter og tre og åtti høy. Men så var det jo slik at jeg var faktisk syk altså, jeg var hadde jo en veldig sterk dysenteri og jeg kunne da altså begynne å kommunisere med mine landsmenn som alle selvfølgelig trodde at jeg var spenna gæren. Og du, når du først får en trening i det så kan jo dette her la seg gjennomføre ganske godt uten alt for stor anstrengelse. Men under alle omstendigheter dette at jeg da ble normal igjen det falt jo ved en skjebnens tilskikkelse sammen med at på den tid begynte man å få adgang til å få matpakker, Røde Kors pakker. Noe senere, men i mellomtiden så var det jo det slik at noen hadde mer enn andre men man delte jo veldig broderlig og det var jo ikke så veldig mye en kunne få utover fangerasjonen. Men jeg fikk nå i hvert fall så mye at jeg kunne holde meg i live og at jeg da etter at dysenterien var kurert kunne komme tilbake til fangeblokken. Altså blokk einz.

– Som sagt – med dysenteri følger jo også feber og det er det at når du blir feberfri så er det liksom første tegn på at du er på bedringens vei. Så jeg var jo da på dette fangesykehuset i Sachsenhausen i noen uker og stiftet der det første bekjentskap med mine medfanger også dem jeg var som var kommet på transport sammen med. Og så hadde jeg kanskje en styrke som kom meg til nytte og det var at jeg hadde tidlig interessert meg for tysk, så jeg skrev tysk og snakket tysk, helt uavhengig av krigen, jeg syns tysk var et interessant språk. Og det, da det så viste det seg at man kunne skrive hjem hver fjortende dag, femten linjer, fra Sachsenhausen så benyttet jeg meg selvfølgelig av det, jeg skrev et brev hjem. Forklarte hvor jeg var og fikk da ganske omgående dette brevet i retur, med stor rødt skrift, der stod det ”Schreibverbot”. Og så ble jeg innkalt til lokale tyske politimyndighet i Sachsenhausen og forklarte et jeg måtte ikke få, ikke forsøke å skrive ut fordi at jeg var ”schreibverbot” hadde ”schreibverbot” skriveforbud. Og her ble jeg for første gang presentert med det som het NN -fangen. Og NN- fangene hadde da det til felles at de var sendt til Tyskland fordi at deres sak lå slik an at de i grunn, alternativet var da å få en dødsdom i Norge. Og bak denne ordningen å sende såkalte dødskandidater til Tyskland det lå det jo en bevisst politikk.

– Og denne politikken er jo i ettertid blitt kjent under betegnelsen NN fange, ”Nacht und Nebel heftlinger”. Og den formelle historie er at Hitler interesserte seg veldig for denne gryende motstand i de okkuperte land. Den slo jo slik som han opplevet det først ut faktisk i forbindelse med innmarsjen i Sovjetunionen sommeren 1941, altså 22. juni i 1941. Og dette vekket jo voldsomme reaksjoner blant Europas organiserte kommunister. Fordi, det er ingen hemmelighet i dag at i alle land som Hitler topper marsjerte inn i, ble det en diskusjon at dette var en kamp mellom de kapitalistiske land. Og Stalin hadde jo bare noen få dager før Hitlers innmarsj i Polen i september 1939 inngått i høytidelige former en ikke-angrepspakt med Tyskland. Hvor man hadde forpliktet seg til å respektere hverandres system . Når Russland kunne inngå en ikkeangrepspakt så var det jo i og for seg nok så tvilsomt om kommunist partiene i de ulike land, først og fremst i Frankrike, skulle engasjere seg i kampen mot den tyske okkupasjonsmakt.

– Men dette snudde jo totalt om i og med at Hitler brøt sitt eget løfte til Stalin. De hadde undertegnet høytidelige pakter om at de skulle respektere hverandres system og de skulle la hverandre være i fred. Og så plutselig så sender jo Hitler en front som gikk til Murmansk og til Svartehavet, tre tusen kilometer lang. Med alle sine tilgjengelige styrker, militære styrker, en voldsom bølge mot sin allianse partner, det vakte en enorm reaksjon. Og det snudde jo hele bildet, så i det tvil, i de tilfeller hvor kommunistene i de ulike land hadde vart i tvil om hva krigen i grunn var så var all den tvilen ryddet av veien.

I Norge var ikke dette noe problem for vi hadde jo vært i krig med Hitler helt fra niende april. Og kommunist eller ikke kommunist den diskusjonen man hadde her hjemme om det, den var veldig liten sammenlignet med diskusjonen ute i Europa. Men denne diskusjonen om hvordan Europas kommunister skulle forholde seg i forholdet til Hitler den avgikk ved en voldsom død natten til to og tjuende juni. Og da, fra da av ble jo kommunistene veldig aktive motstandskjempere. Og den aktivismen som de da la for dagen den skapte veldig problemer og det gav seg uttrykk, altså særlig i Frankrike ved at man gikk til angrep på store tyske militærinstallasjoner, hvor man der sprengte bensindepoter i luften og så videre. Så Hitler satte da sin fremste strateg, Generalfeltmarskalk von Keitel til å forsøke å finne et system til å bekjempe dette. Og han rådførte seg igjen med overkommandoens juridiske ledelse. Og ut av dette kom det da en forordning som blev undertegnet den e.. syvende desember nitten en og førti av den samme Keitel. Og den het da ”Nacht und Nebel alias” Natt og Tåke forordningen. Og den gikk da ut på at som et alternativ til å stille vedkommende som var under sterk mistanke for å stå i forbindelse med fienden, isteden for å stelle vedkommende under krigsrett med påfølgende domfellelse eventuelt med påfølgende eksekusjon. Som selvfølgelig måtte offentliggjøres og ville vekke voldsomme reaksjoner fra befolkningens sider.

Alternativet til det var at sende denne fangekategori i dypeste hemmelighet til Tyskland under mottoet ”Vernichtung durch arbeid” altså disse skal vi ødelegge, vi skal, de skal arbeides til døde, det betyr ”vernichtung durch arbeid”. Og dette skulle da skje i dypeste hemmelighet, for Hitler hadde en annen mening med dette, nemlig ved å bevare hemmeligheten omkring disse deporterte så ville det fungere som en avskrekkingsmetode eller man ville avskrekke folk som tenkte på å gå i samme fotspor fra å gjøre noe i tyske øyne ulovlig. Og jeg fikk da på den måten beskjed om at jeg var havnet i denne kategori. Men en sånn forordning tar sin tid før den trenger i gjennom, og tyskerne hadde jo et komplisert system. Og på det tidspunkt hvor jeg kom til Tyskland, altså i desember to og førti så visste man ikke hvor man skulle gjøre av disse NN fangene, og følgelig ble de da plassert i Sachsenhausen, i påvente av at man skulle få en avklaring. Og denne avklaring den kom da høsten 1943, for da var det klart at NN fangene skulle sendes i en leir hvor de kunne isolere totalt og arbeide dem i hjel. Og den leiren ble da i Natzweiler som ligger i Elsass Lohtringen i Frankrike.

– Og den form for arbeid man skulle settes i var simpelthen å arbeide i et steinbrudd. I dette steinbrudd som var et granittbrudd skulle man da bryte ut stein. Som skulle brukes til å reise seiersmonumenter i hele det tyske, stortyske rike når Tyskland hadde vunnet den endelige seier. Så dette er da sammenhengen med en blind tro på at man skulle bygge opp et mektig tysk rike med tilhørende monumenter. Og kombinere det med en straffeprosess som gjorde at folk skulle, før det første så skulle de hovedpersonene de skulle tas av dage på måten her og så skulle familien holdes i dypeste uvitenhet. Og det heter uttrykkelig i forordningene som jeg hatt tid til å studere ganske inngående. At det ikke skulle gis noen opplysninger om fangene til nærmeste familie, hvis døden, når døden inntrådte så skulle de da begraves i dypeste hemmelighet. Og familien skulle fortsatt ikke få vite noe som helst. Det var den skjebne som var tiltenkt NN fangene i Europa. Og denne forordningen er jo for så vidt, den er, det gjelder bare fire land, den gjelder Frankrike, Holland, Belgia og Norge. Men når man da ser dette i den tid jeg opphold meg i Sachsenhausen i sammenheng med at man ut fra Sachsenhausen, når man var i den situasjon at man var såkalt ”schutzheftlinge” altså at man var en vanlig fange.

– Så viste det seg at det var jo relativt få som snakket og skrev tysk, og jeg kom da i den situasjonen at jeg ble jo brevskriver for veldig mange i, særlig fra min kant av landet, som ikke kunne skrive tysk og som måtte skrive tysk for å få forbindelse med sin familie. Så jeg har jo aldri i mitt liv skrivet så mange brev jeg som jeg skrev i Sachsenhausen. Og når brevene så kom, altså når folk hjemme fikk et tysk brev på femten linjer, hvor det blant annet var to obligatoriske setninger. Det ene var ”ich bin gesund”, jeg er sund og frisk, ”und ich bin gut alaune”, det vil si jeg er i godt humør, om man så lå på det siste så måtte man ha de to setningene med i et brev. Når dette brevet så kom hjem til Norge for eksempel ut til kysten så var det jo bare … det var få som talte tysk også der så det ble jo å gå til presten da og få presten til å oversette dette her. Og skulle man skrive et brev tilbake igjen måtte man ha hjelp til det og. Så dette var et problem i hjembygdene, i hjemmene, mer så ut på landsbygdene hvor jeg kom fra enn i byene, for i byene var det alltid noen som kunne snakke tyske og skrive tysk. Og i blant fangene i Sachsenhausen var det jo et veldig problem så det ble da til at jeg fikk da anvendt mine tyskkunnskaper blant mine egne og da det så ble gitt, det var våren tre og førti, etter tyske nederlaget ved Stalingrad. Som jo ble offentliggjort for den tyske befolkning våren nitten førti tre.

– Da først fikk, altså slaget ved Stalingrad hadde jo rast høsten 1942 og nådde sitt klimaks uti begynnelsen av 1943 før den tyske kapitulasjonen der var et faktum. Det var jo Feltmarskalk von Paulus som då måtte kapitulere med sin sjette arme. Og da fikk jo det tyske folk rede på at Tyskland hadde nådd et veldig nederlag, hadde fått et nederlag. Mange av soldatene i Stalingrad, ved Stalingrad fronten var jo rekvirert direkte fra tysk industri og nå oppstod det et veldig behov for arbeidskraft i tysk industri. Og det var signalet til at fangene kunne få motta pakker hjemme ifra. For man skjønte at skulle man ha arbeidskraft så måtte man rekruttere alt også de som var i fengsler og konsentrasjonsleirene. Men med den maten som var der var det dårlig arbeidskraft, de måtte i hvert fall ha så mye at de kunne fungere. Det er grunnen til at nordmennene og andre fanger i Tyskland begynte å få tillatelse til å ta imot pakker og det var også signalet til at man kunne ha organiserte pakkeforsendelser fra, for eksempel … det internasjonale Røde Kors. Tidligere hadde jo tyskerne nektet vis a vis det internasjonale Røde Kors og der ved også det norske Røde Kors at det var fanger i Tyskland i leir og sånt noe.

– Det skjedde helt, ble skjedd opp ner og når fikk man da ta imot pakker i tyske konsentrasjonsleirer. Og når vi snakker om tyske konsentrasjonsleirer på dette tidspunkt så var det jo praktisk talt bare Sachsenhausen.

– Så fikk vi jo da også beskjed ut da.. Fikk skrive hver fjortende dag. De som fikk lov å skrive kunne femten linjer hver fjortende dag.

Altså begynte jeg da i Sachsenhausen å jobbe i ”Paketstelle”. Og der det var en litt unik en kommando et arbeidssted. For der var vi forpliktet til å holde rede på hvem som fikk pakker og hvor de som fikk pakker bodde i Sachsenhausen som jo var en stor brakkeby, med nesten femti tusen innbyggere. Og følgelig så kunne vi jo da begynne, fullt lovlig men selvfølgelig under helt andre påskudd, å bygge opp en fortegnelse over, hvilke nordmenn var i Sachsenhausen. Den første som ble ansatt, den første nordmann som ble tilkalt til dette ”Paketstelle” som det het, altså pakkekontoret. Det var en nordmann han var redaktør oppe ifra Kongsvinger, han het Aksel Zachariasen. Og det blev, da det så blev alt for mye å gjøre for ham så måtte han ha hjelp og Aksel og jeg hadde da lært hverandre å kjenne så han ba om at jeg måtte da komme og hjelpe ham, og det gjorde jeg. Det som ikke noen var helt klar over det var at det siste sted i verden jeg som NN fange skulle arbeide var jo i, på et sted som hadde en dør ut av leiren. Og da det så hendte at, og det er en helt annen historie men jeg kan jo bare knytte forbindelse. Da Wanda Hjorts far ble arrestert her i Norge fordi at han hadde et annen oppfatning av folkeretten som norsk jurist enn det som den tyske okkupasjonen hadde. For det at han hadde talt Roma midt imot som det heter så ble jo han arrestert og sendt til Tyskland. Men for det han hadde slekt i Tyskland som kunne yte press på tyske myndigheter så ble det funnet frem til en ordning som kort og godt gikk ut på at. Han kunne slippes ut fra fengslet på den betingelse at hans kone og hele familie flyttet til Tyskland.

– Og det var jo grunnen til at familien Hjort med seks barn kom til Tyskland og var der under hele krigen som sivilinternert. Men en av disse, datteren Wanda som var den eldste hun visste jo at Sachsenhausen lå hvor den lå og hun fant da det riktige påskudd til å møte opp i den leiren. Fordi hun visste at der i leiren satt som så mange Didrik Arup Seip ved universitetet i Oslo, og følgelig var hennes rektor, det visste hun før hun kom til Tyskland. Seip kom jo til Tyskland meget tidlig i 1942 og var fange i Sachsenhausen. Så hun gikk da i porten, til vakten og ba om å få levere noen matvarer, potetkaker og potetsalat og det de kunne få til med det ringe rasjonen de hadde. Og siden så fikk hun greie på flere navn, og da, fordi hun da kom i vakten så skulle jo disse pakkene inn til ”paketstelle” og da kunne det jo hende om at det kom en beskjed om at en nordmann fra ”paketstelle” måtte komme til porten å hente pakka. Og tilfeldigvis så var meg en gang og Aslak en gang, Aksel Zachariasen altså. Men en gang tidlig i 1943 så var det min tur så der traff jeg da Wanda og da var Seip i mellomtiden løslatt fra leiren mot å også bli sivilinternert i Tyskland.

– Hans datter Tone var der, var med Wanda inn i Sachsenhausen. Og der stod jeg plutselig en dag og, ansikt til ansikt med to norske jenter. Og den vakta som var der akkurat da han hadde jo vanskelig for å si nei for vi hadde jo det tilfellets at vi hadde en rektor, jeg var formelt student, Wanda var formelt student og Tone var jo da rektors datter. Så jeg spurte da om tillatelse til å få veksle noen få ord med henne og det fikk jeg lov til på betingelsen at vi snakket tysk. Og den samtalen varte ikke veldig lenge men vi fikk da i hvert fall så mye at her er det grunnlag for en kommunikasjon utad i leiren. Mellom fanger i leiren og nordmenn som var frie, i anførselstegn, i Tyskland. Så det ble jo da begynnelsen til et en fantastisk jobb fra Wandas side, som hun for øvrig har skildret i denne boken som heter ”Hver fredag foran porten”. Og på den måten ble det da sikret en kanal ut. Og denne kanalen ble da veldig viktig fordi at langsomt og sikkert så fikk jo smuglet ut så og si hele det norske kartoteket fra Sachsenhausen. Og de kunne da meddele dette videre til Sverige og derfra kom det til London, hvem som var i Sachsenhausen og hvem som ikke. Og sett fra min side så tok jo dette en brå slutt fordi at da oppdaget jo tyskerne at jeg var fortsatt i leiren.

– I oktober 1943 skulle jeg vært sendt ut av leiren fordi man da hadde bestemt seg for Natzweiler og den første norske fangetransporten fra Norge kom til Natzweiler den femtende juni. Det var en og sytti mann som plutselig befant seg i den leiren som var totalt annerledes enn Sachsenhausen var. Og kort tid etterpå så gikk det da ut ordre til alle kommandantene om at der hvor det var franske, franske, hollandske, belgiske eller norske NN fangeleirer, NN fanger i leiren deres så skulle de da samle dem sammen og sende dem til Natzweiler. Og det skjedde jo også med nordmennene. Så i oktober ble så og si alle norske NN fanger samlet sammen i Sachsenhausen og sendt til Natzweiler og siden så gikk jo alle transporter av Natzweiler fanger direkte til Natzweiler. Men av en eller annen grunn som vi har ss.. grublet mye over så blev … jeg glemt igjen, og den nærmest forklaring vi kan finne på det er følgende. At da dette telegrammet fra Himmlers kontor kom om at alle NN fangene skulle samles og sendes til Natzweiler … så skal du huske på en ting, at dette var jo liksom før EDB alderen, man hadde ikke noe sånn elektronisk system som man kunne trekke på, trykke på en knapp å få frem på en skjerm, den og den fange tilhører den kategorien. Man hadde et digert kartotek og så måtte man begynne å plukke opp det.

– Men vi er kommet til at, det, dette har vel blitt drøftet og så har vel kanskje en eller annen sagt, ja før første januar 1943 kan det umulig være kommet noen ”Norweger” med den kategorien til denne leiren. Og så har man begynt å trekke frem alle de kartotekkortene som var merket på ”schreibverbot”, det var jo, stod på rygg på kartotekkortet og samlet dem sammen. Og så har man da i, oversett at det vitterlig var kommet noen ganske få fanger, NN fanger, norske NN fanger til Sachsenhausen, allerede i 1942, og blant dem var jeg. Så det var jo et stort hell, slik at på den måten, hvis dette er den riktige forklaring det vet jeg ikke, men jeg fikk jo da en ekstra vinter i Sachsenhausen. Som da i mellomtiden var begynt å bli betraktelig forbedret, takket være fangene og matpakkene hjemmefra I kostholdet, man kunne, man kunne overlevere uten fare for eget liv, det man hadde av leirkost. Man kunne i teorien praktisk talt klare seg med det man fikk av matpakkeforsendelser utenfra, og det var jo en veldig forbedring. Så nordmennene gjorde jo da en veldig stor innsats blant sine medfanger i Sachsenhausen, de samlet inn veldig mye matvarer og ga det bort først og fremst til russere og ukrainere … som jo var der i store mengder og som led forferdelig i den leiren.

– Det var kommet i stand en forsendelse til, av matvarer, til polske fanger til tsjekkiske fanger, til franske fanger og hollandske og belgiske fanger, men russere de var jo leirens paria kaste. Så der må jeg berømme mine landsmenn, de var virkelig gavmilde overfor de som ikke noe hadde noe. Men i Natzweiler der var det jo nordmennene som var fa.. paria kasten, og helsetilstanden blant norske fanger i Natzweiler gikk jo veldig fort nedover, hardt arbeid og minimal leirmat. Og det er jo forklaringen og et forferdelig hardt klima. Å arbeide i tusen meters høyde i sludd og i snø med en minimal kost det var ingen, det var ingen spøk. Og det er jo forklaringen til at halvparten av norske NN fanger som kom til Natzweiler døde jo, dels i leiren før leiren ble evakuert, og da leiren ble evakuert i september fire og førti så ble jo da, kom man jo da i andre leirer hvor forholdene var like ille.

– Hvordan så en dag ut for deg i Natzweiler, hva gjorde du?

– Ja … som ny ankommet til Natzweiler så ble du satt til den jobben som alle nyankomne fanger ble satt til nemlig å gjøre rent på det som på tysk heter ”scheisshaus” og som på norsk heter do. Du ble satt til å vaske doen. Og det var jo en forferdelig overbefolkning, altså en en normal brakke i Natzweiler var jo beregnet på tre, fire hundrede mennesker hvis du tok utgangspunkt i antall køyer. Det faktiske mål var to hundrede femti fanger på hver brakke, hundrede fem og tjue på hver fløy som det het. Og det brød jo seg tyskerne lite om. Så brakkene var veldig overbefolket og dette reflekterte jo selvfølgelig også det i det som skulle til med den daglige vask, på min arbeidsplass. Men akkurat da jeg kom til Natzweiler så var det betydelige vanskeligheter på den blokken jeg kom til og så må man huske på en ting at Natzweiler ble jo bygget opp av fanger fra Sachsenhausen, dette skjedde i 1941. Og den tiden var jo forholdene i Sachsenhausen veldig vanskelige så hver gang det kom en fangetransport fra Sachsenhausen til Natzweiler så var det jo i tyske fangers forestilling … nærmest en forestilling fra asken til ilden. Så ille hadde forholdene for de første tyske fangene vart i Sachsenhausen. Sachsenhausen ble jo opprettet i 1936 og frem til 1939 så var det jo bare tysker som var fanger der.

– Men blokksjefen på min blokk som jeg ble plassert i Natzweiler, han var altså tysk statsborger, han hadde sittet inne siden nitten hundrede og tretti fire, han het Willy Heiling og han var i grunn sjømann av yrket, han var styrmann i den tyske handelsflåten. Han hadde jo da sine hjelpere og det var jo blokksjefens ansvar at han hver morgen meldte seg på det som het ”schreibstube”. Med å forklare nøyaktig hvor mange fanger var på hans blokk. Og av årsaker som jeg ikke kan fortelle så blev, gikk det nesten alltid i surr i de regnskapene, så han hadde store problemer og holdt på å miste jobben, det var før jeg kom, fordi tallene hans ikke stemte med det som het skriverstuens, tall. Og det ble en fryktelig krangel mellom ham og disse to ”blokkschreibene” altså de to sekretærene hans, de var fra Luxemburg. Og da denne krangelen hadde på.. den pågikk nesten hver eneste dag når han kom tilbake igjen var skriverstuen og hadde fått sin daglige overhøvling for at han ikke hadde holdt orden i kartoteket sitt. Så jeg gjorde meg da et ærende inn der, jeg måtte jo, som vasker så måtte jeg jo også vaske gulvet i blokken der. Og så mitt under en sånn krangel og fordi at jeg da hadde hatt en del andre samtaler med blokksjefen som ville gjerne høre hvordan det var i Sachsenhausen. Så sa jeg … tilfeldigvis at ”damals als ich im Sachsenhausen blockschreibe war, haben wir so und so gemacht”. Og da stusset han veldig og så var det bare et spark i baken og ut på do og fortsette.

– Ja så … som sagt jeg ble da sparket tilbake til min egen arbeidsplass som var å vaske do men problemet løste seg ikke for Willy Heiling og det var bare dager senere så kom han løpende ut og så skreik han ”Who ist der Norweger der im Sachsenhausen blockschreiber war”. Ja sa jeg, her er jeg, ”hier bin ich”. Nå skal jeg jo si som sant var at jeg hadde jo aldri vart ”blockschreiber” i Sachsenhausen, jeg hadde vart ”schreiber” på

”paketstelle” og ordnet opp i det. Men klart at jeg var jo trengt opp mot veggen nå når jeg visste at jeg kunne klare en sånn jobb hvis jeg fikk den, så måtte en jo lyge så godt en kunne og det var jo en nødvendighet så. Jeg fikk da beskjed at om du klarer å få systemet i denne brakken her i orden så overtar du. Dette kunne jo ikke jeg gjøre alene men vi var jo andre nordmenn der så når de kom inn fra arbeidet så samlet jeg inn dem i en krok og sa. Hør her nå har vi en sjanse alle sammen, men da må vi arbeide sammen. Og det samarbeidet bestod i at de som var på brakka som hadde ”schonung” som det hette som ikke behøvde å gå på arbeid men som ikke var … de var sykmeldt på en måte men de måtte være på brakka, om dagen, ute riktig nok, de kunne ikke være inne.

– De ble da satt til å kontrollere at det ikke var noen mennesker inne i brakka da arbeidsfolkene, da alle fangene kom tilbake igjen. Og de som da kom tilbake måtte da, hver av dem oppgi sitt navn og sitt fornavn og nummer og sin nasjonalitet og alt dette her. Og dette ble jo organisert og fangene var jo selvfølgelig så irriterte, de hatt en lang dag, de fikk ikke slippe inn før de hadde vart igjennom denne prosessen. De var jo sultne og de var våte. Men vi klarte nå å gjennomføre denne operasjonen her slik at da klokken var fire om morgenen så kunne jeg da vekke Willy Heiling å si : Hør her, jeg har nå laget to sett kartotek her, det ene er navnekartoteket det andre er nummerkartoteket, for alle fangene måtte ha et nummer. Vi har talt de opp, kontrollert de mot hverandre, fangebelegget i natt er 783, og det kan du rolig gå opp på skriverstuen å forklare. Han såg jo litt mistenksom ut, men Willy Heiling gikk som sagt på ”.. schreibstoe, lagerschreibstoe” som det het og meddelte sitt fangebelegg. Og det stemte på en prikk. Og han kom ned så sier han det at, ”Kristl”, som var mitt forkortelsesnavn på tysk, jeg heter gjerne Kristian Kristl. ”Du bist mein blockschreiber”. Og det var jo det paradoksale i situasjonen at av alle de jobbene jeg hadde i Tyskland så var faktisk jobben i Natzweiler meget enkel når du først hadde funnet et system.

– Så i motsetning til alle mine landsmenn så må jeg jo si som sant er at jeg hadde jo en, et brukbart arbeid i Natzweiler. Men det varte jo veldig kort tid fordi alle rede i september 1944 så begynte jo vi å merke virkningen av invasjonen i Frankrike. Og måten vi merket det på var jo at kanonene i det fjerne begynte å bli tydeligere og tydeligere og de allierte var da på vei, det var kamper hver dag, inn gjennom dalen, den dalen som Natzweiler lå i. Og det var helt tydelig at noe måtte skje med Natzweiler. Så vår spenning var jo knyttet til, hva skal skje. Det var virkelig en nesten ulidelig spenning fordi åpenbart så hadde ikke tyskerne innstilt seg på at invasjonen skulle lyktes. Og de hadde ikke innstilt seg på at den situasjonen skulle oppstå at de måtte evakuere en fangeleir. Men det blev da tilfelle. Så vi blev da evakuert til Dachau. Og da er det jo slik at hvis du har bygget opp et en plattform i en leir så ramler jo den totalt sammen når du går inn i neste leir. Og det var jo det som skjedde i dette tilfelle med meg. Så virkelig ved å komme til Dachau den var jo slett ikke noe hyggelig. Og da kom du jo også dertil inn i bildet at på den tid begynte jo den Røde Arme å gjøre tilsvarende fremmarsj på Østfronten og der måtte man også evakuere en del leirer.

– Og Dachau som ligger nord for München, altså midt inne i Tyskland begynte jo etter hvert å bli veldig overfylt. Så vi som kom da fra Natzweiler, vi, de fleste av oss ble jo bare registrert som fanger. Og etter et kort opphold i leiren hvor det verken var liggemuligheter eller sove muligheter, noen sov på sementgulvet i badet og noen sov på gulvet inne i brakkene, noen få fikk tildelt et arbeid og en køy. Så jeg var da i Dachau relativt kort tid og blev så sendt på en transport sammen med 74 av landsmennene mine til Syd Tyskland , og vi fem og sytti nordmenn var da en del av en større transport som så vidt jeg husker var en 400 av andre nasjonaliteter. Hollendere, franskmenn, belgier, italienere, det var jo en del italienske fanger i leiren da, Italia hadde jo kapitulert, og de ble jo da fra da av å betrakte som fiender av Tyskland, det var tsjekkere og forskjellige, det var mange nasjonaliteter.

Vi kom da ut i en leir som, vi havnet en leir som hette ”Daupmergen” som ligger i Würtenberg. Og den jobben vi skulle gjøre der var jo å delta i arbeidet på et veldig stort prosjekt. Som gikk ut på at man skulle skaffe Tyskland olje, Tyskland hadde jo klart seg ganske bra frem til nå, av to grunner. De hadde en stor kjemisk oljeproduksjon og så hadde de jo tilgang til de veldig rike oljekildene i Romania. Og det som så skjedde sommeren 1944 var at, for det første så ble den kjemiske oljeindustrien, den ble nesten utslettet av allierte flyangrepene.

– Det foreligger rapporter som viser at 95 prosent av industrikapasiteten ble ødelagt på noen få bombeangrep. Og så hadde jo da de allierte bitt seg fast på fastlandet og deres bombefly nådde nå oljekildene i Romania, hvilket de tidligere ikke hadde nådd. Så de ble ødelagt ved noen kraftige bombeangrep på noen få dager og så stod jo Tyskland uten olje. Og da var det man skulle finne olje fra, basert på de resursene som fantes i Tyskland selv. Og en av de resursene som man kjente til og før, faktisk i slutten av det forrige århundret hadde drevet prøvedrift med, det var den veldige rike jordskiferen. Veldig rik skiferholdig, brunkullskifer i Syd Tyskland. Og her ble det satt inn et gigantisk apparat som på tysk går under betegningen, den er lite kjent på norsk, den går under betegnelsen, ”operation Wüste”, ”Wüste” betyr ørken men det har ikke noe med det å gjøre her, et navn måtte man jo bare ha. Og i all hardt, hast ble det da bygget opp et system av ti sånne produksjonsanlegg. Som gikk ut på at man skulle grave ut skiferen, så skulle man knuse den og brenne den sånn som man gjorde i gammel norsk … tjæremile. Og ut av den massen som da kom skulle det sendes i rør til mottagersentraler og der skulle den raffineres, det var liksom ideen bak.

– Og vi 75 som ble sendt ut, vi hadde en mellomstasjon, vi var innom en mindre leir som het ”Ottobrunn”, det var vel nærmest bare for det at de ikke visste hva de skulle gjøre med oss. Men i Ottobrunn var det jo ingen plasser og det var heller ikke i Daupmergen, men der var det stor nok plass til at vi kunne bygge, kunne bygge opp en leir. Og der lå det brakkelemmer ferdige. Så da vi hadde bygget opp leiren og brakkene til å ha, sånn at vi fikk tak over hodet så var det begynne å grave grøfter. Så vi grov alle de grøftene som disse rørsystemene skulle ligges i, og det var jo en, det var et forferdelig arbeid. Fordi at vi kom der nede midt i regntiden og Daupmergen ligger noe lavere enn Natzweiler men likevel på den tyske høysletten, jeg kan ikke si nøyaktig hvor høyt det lå men si at den lå fem hundrede meter over havet. Og det å gå ut om morgenen å arbeide under åpen himmel, bli virkelig skikkelig våt og med minimal forpleining det gikk jo veldig ut over fangenes helse. Så i løpet av de første tredve dagene var det faktisk talt slik at av de 61 som kom dit, så var … ja, de første fangene nordmennene begynte jo å dø ganske fort da. Noen døde i leiren, noen ble sendt tilbake til utgangspunktet, nemlig Dachau og jeg var jo da i relativt god kondisjon.

– Men jeg, det var veldig kalt så jeg forfrøs da begge armene og føttene og ble sendt på en transport og vi havnet ikke i Dachau, de fleste ble sendt tilbake til Dachau men vi havnet i en transport i en liten leir som het ”Feihingen” ”Feihingen am Entz” den ligger i nærheten av Stuttgart. Og grunnen til at vi havnet der, det hang sammen også med dette med arbeidskraften. Fordi at på grunn av de svære allierte bombeangrepene så fant jo tysk industrileder at skulle de ha noe håp om å bevare en industrikapasitet intakt så måtte de gå under jorden. Veldig mange steder i Tyskland var det gamle gruveåpninger og for eksempel i Østerrike i nærheten av Mathausen var det jo svære sanddyner man kunne grave seg inn i. Akkurat her var det en gammel gruvesjakt og der skulle man bygge en underjordisk flyfabrikk. Og de som ble satt til å skulle bygge denne flyfabrikken det var, det var fanger fra Auschwitz, det var jødiske fanger. Nesten alle kom de fra den polske byen Raadomn, som hadde en stor jødisk befolkning, 55 000 jødiske innbyggere. Og de ble da sendt til Auschwitz, samtidig som den fortsatte å være en tilintetgjørelsesleir for barn og for kvinner. Så ble den da plutselig rekrutteringsleir for arbeidsdyktig mannlig arbeidskraft.

– Og en del av denne befolkningen ble sendt til denne leiren Feihingen for å bygge opp flyfabrikken. Men da de hadde fått første etasje under tak, så var jo de allierte rykket så nær at man regnet jo fort ut at det lengste man kunne håpe på var at presentere de allierte med en ferdig flyfabrikk. Og der ved ble arbeidet avblåst og fangene ble satt til å bygge en arbeidsleir, en flyplass men forsatt med utgangspunkt i Feihingen. Men transportkostnadene og tiden som gikk med den var veldig tidkrevende og etter noen uker så fant man da ut at man kunne bygge en ny leir. En arbeidsleir i nærheten av den nye arbeidsplassen, og følgelig ble det ledig plass i Feihingen og den ble da besluttet bruket for fanger som var utslitt eller såret eller arbeidsudyktige. Og der var vi da alt i alt vi var vel så vidt jeg husker totalt en samlet en 29 der. Det var bare en liten leir bortgjemt og det gjaldt jo i grunn bare å bli frisk igjen. Jeg for min del fikk sårene til å gro, det gikk på et vis. … Og der var det slik at da var det ikke lenger noe bruk for noe sånn systematisk arbeidskraft for man hadde rett og slett ikke noe sted å sette halvsyke fanger i arbeid.

Så fra Natzweiler som var en hard leir den fikk da forlengelse i en rekke sånne småleirer som jeg har beskrevet med Feihingen og jeg tror at det er riktig å si at dødsprosenten i Feihingen den var praktisk talt den samme som i Natzweiler, femti prosent. Så da vi ble funnet av Bernadotte ekspedisjonen … i april 1945 så var vi 16 mann igjen. Av de 16 kunne fem gå inn i bussen ved egen del og de øvrige blev lagt på bårer og båret inn.

– Var du blant de som kunne gå?

– Jeg var blant dem som kunne gå. Ja.

– Hvordan opplevde du de Hvite Bussenes ankomst?

– Ja det var jo en merkelig opplevelse, vi ante jo ingenting om at det var en sånn svær ekspedisjon som Bernadotte ekspedisjonen i gang. Hadde jeg aldri hørt om det. I mange andre leirer for eksempel i Dachau, de nordmennene som var der var, hadde begynt å høre rykter om det. I flere andre leirer hadde man jo da, Sachsenhausen var jo da allerede evakuert der fikk man beskjed fra offisielt hold at det ville komme svensk Røde Kors ekspedisjon å hente. På den tidspunkt var det jo neste to tusen nordmenn og dansker i leiren, danskene var jo nå begynt å komme det var noen hundrede av dem, resten var nordmenn. De blev jo hentet ut allerede i tidspunktet, siste halvdel av mars de, da ante ikke vi noe om dette her. Men denne ekspedisjonen ble da sendt sydover til Dachau for de hadde hørt at der var det mange nordmenn, de bygget jo da på det systemet som familien Hjort og Seip hadde bygget opp når det gjaldt fanger utenfor Sachsenhausen. Der hadde man jo også vært veldig flinke og holdt rede på dette her. Når man kom, da Bernadottes ekspedisjonen kom til Dachau da visste man at, var en del av de fangene som var kommet de var i Dachau og resten var blitt sendt ut på transport da. Noen var sendt til som jeg sa, Dauptmergen noen var sendt til Mathausen i Østerrike, noen var sendt til Neuengamme, noen var sendt Dora altså i Hatzgebirge hvor man laget disse hemmelige våpnene.

– Altså kort sagt, norske NN fanger blev spredt rundt hele Tyskland, noen var sendt opp til Østersjøen for å delta i ubåtbyggingen. Og noen var sendt ned i Wien området, Mathausen ligger ikke så veldig langt fra Wien, noen var ute i skogen der, så det ble en underlig blanding. Men da man så satt i det svenske Røde Kors hovedkvarter å la sammen alle de som var hentet opp fra alle disse leirene. Og da hadde jo i mellomtiden flere av de sivilinternerte nordmenn i Berlin sluttet seg til Bernadottes stab i Fredrichruhe som hovedkvarteret het. Fredrichrohe var i grunn den gangen eiet av sønnesønnen til Otto von Bismarck og de hadde da samtykket til at det svenske Røde Kors fikk slå seg ned der. Blant annet fordi at kona på godset var født svensk og var en gammel kjent av Bernadotte, de så jo med stor med stor velvilje på denne ekspedisjonen som skulle forsøke å redde fanger ut av leirene og fengsel. Men da de satt der og la sammen sine regnestykker, rapporten av alle de hadde hentet, så var det da en stor luke, det var det var noen fanger som åpenbart var forsvunnet. Man regnet som så at riktignok så døde veldig mange fanger, men man at tredve fanger skulle forsvinne sporløst, altså nøyaktig tall var 29, det kunne ikke stemme.

– Så det ble da besluttet at man skulle sende ned en ny ekspedisjon og fordi blant annet Bjørn Heger også nå hadde sluttet seg til svenskene, han var jo tidligere Sachsenhausen fange. Så ble han satt til å lede den ekspedisjonen, for han regnet å være relativt godt kjent og i, blant de savnede var det en del fanger ifra Sachsenhausen. Vi visste som sagt ingenting om denne ekspedisjonen, ante ingenting om den. Og plutselig en dag så stoppet det en buss foran porten og så kommer spørsmålet fra en eller annen kar i uniform, som da viste seg etterpå å være Bjørn Heger, ”gibt es Norweger hier”, de såg det var en fangeleir, de såg det var brakker og piggtråd. Og så, ja det var nordmenn, ja hvor mange, ja det var seksten igjen. Men de seksten, de visste ingenting om denne redningsaksjonen, så vi hadde en kommandant som het av alle ting, Lautenschlager, og det er jo ikke noe bra navn.

Men rett skal være rett, han var en relativt anstendig Wehrmacht offiser som var blitt hardt såret på Østfronten. Og fordi han da var blitt kampudyktig så ble tatt ut av Wehrmacht og satt i en SS uniform og beordret som kommandant i denne skrøpelige leiren som het Feihingen. Og han erkjente da at svenskene hadde dokumenter som viste at de var berettiget å hente ut svenske og norske fanger, det var ingen danske fanger der, men det var disse nordmennene.

– Og hjalp til så godt han kunne, det skal man si om ham. Og hadde heller ikke fått noe beskjed fra Berlin, alle fangekommandantene skulle få beskjed fra Berlin men Tyskland var jo i veldig oppløsning. Så vi som ingenting ante om dette vi ble da funnet natten til 7. april. Og så hadde vi denne lange bilturen gjennom Tyskland og så helt syd i Tyskland og så opp til Hamburg, den tok oss to døgn og det var en meget dramatisk. Fordi at da fløy jo de allierte flymaskinene, ”tieffliger” som tyskerne kalte det, lavt over alt som beveget seg. Men vi var da enig om at vi skulle forsøke å sitte på taket å vifte med et flagg.

– Hva slags flagg da?

– Norsk flagg som Bjørn Heger skaffet til veie, og bussen var jo merket med svensk flagg og det var svært Røde Kors merke. Om det var det som hjalp det vet jeg ikke men altså de allierte flymaskinene svinget unna. De skjøt jo opp alle tyske biler på autostradaene så vi måtte jo rett som det er stoppe på grunn av, de var jo veldig treffsikre disse flygerne og det hadde vi jo merket allerede den dagen vi skulle evakuere Natzweiler. Fordi at de, da vi kom marsjerende ned, det var en elleve kilometer å gå opp fra fjellet hvor vi arbeidet og ned til jernbanestasjonen, Rotau het den. Vi hadde vel da marsjert, måtte gå til fots, og de som var skrøpelig de måtte hjelpes og noen måtte bæres og, vel. Vel vi hadde vel gått en fem kilometer så fikk vi beskjed om at vi måtte snu og gå tilbake til leiren, dette skjønte vi jo ingenting om. Forklaringen fikk vi først faktisk etter at vi kom til Dachau. For det som hadde skjedd det var at man hadde kjørt frem et svært tog, bestående bare av kuvogner altså førti mann og åtte hester. Så var det forsyne meg en lokomotiv som skulle dra og en lokomotiv som skulle skyve. Og vi skulle jo tross alt evakuere åtte tusen mennesker fra Natzweiler, som var fullstendig overbefolket.

– Og det som da skjedde samme morgenen det var at dette toget var jo oppdaget av engelske moskitofly og de, vi hørte et forferdelig spetakkel, det skjedde nede i dalen, vi hørte det men vi visste ikke hva det var. Men da skjøt de først opp frontlokomotivet og så skjøt de opp skyvelokomotivet. Så det toget vi skulle inn på det var totalt lammet det. Og det tok jo sin tid å skaffe nye lokomotiver, selv i Tyskland. Så vi måtte tilbake igjen til leiren og først neste dag så var det å begynne å marsjere igjen og da var lokomotivene intakte, så det var begynnelsen. Og det var nøyaktig den samme prosess vi oppdaget på de tyske autostradaene hvor vi kom med denne hvite bussen da, alle andre blev skutt i stykker. Men vi kom da frem til Neuengamme på et vis. Og da … skjedde jo det som ofte skjer at, vi såg jo, det var jo ikke noe vakkert syn, vi var seksten mann og noe vakkert syn var det selvfølgelig ikke. Men da vi kom inn i leiren og det var jo stor gjensynsglede blant fanger du hadde delt skjebne med i mange år.

– Neuengamme var en oppsamlingsleir, ikke sant?

– Det var en oppsamlingsleir, ja. Neuengamme var den konsentrasjonsleiren i Tyskland som lå så nærmest danskegrensen. Og i disse forhandlingene som var ført mellom Bernadotte på vegne av det svenske Røde kors og Himmler som jo var sjef for alle tyske konsentrasjonsleirene. Var man blitt enig om at man skulle få lov å samle alle de skandinaviske fangene i Neuengamme. Under oppsyn av det svenske Røde Kors. Og hvis det da, og det som, det aksepterte Bernadotte og det aksepterte Himmler. Og det som lå bak dette var jo at skulle det skje noen ytterligere forverringer, utvikling til det verre, så hadde man hadde man alltid den muligheten man kunne transportere fangene videre til Sverige. Den prosessen var faktisk begynt så vidt med syke fanger da vi kom.

– Dere kom sent dere da?

– Vi kom til Neuengamme den 8. april, sent på kvelden. Og da kom den, altså den mest, vi hadde jo en del fanger i Sachsenhausen som var fremragende leger, og den mest kjente er vel kanskje Sven Oftedal, han ble senere sosialminister, døde dessverre alt for ung, jeg tror han døde allerede i 1948. Men da kom ham med et papir, og mange av oss hadde jo vært i Sachsenhausen, eller på Grini og kjente jo Oftedal i hvert fall. Så sa han, nei og nei sa han, som dere ser ut, det var ikke noe pent syn det kan jeg si. Så sa han, her har vi fått beskjed om å sende de første hundre og femti nordmennene til Sverige i morgen så vi gir dere de første seksten plassene, så vi var bare en eneste natt i Neuengamme vi. Og neste dag så ble de som var syke de ble sendt med syketog til Sverige og de som kunne sitte i en buss, de satt i buss. Og så vidt jeg husker i farten så var det en fem og sytti som ble sendt med tog, og ble registret i Ramlösa som det hette den svenske mottakerstasjonen. Og de andre satt i buss. Og det var jo litt av en tur. Ryktene begynte å gå i Danmark så da vi stod og ventet på ferjen, vi måtte sitte i bussen da, i de svenske bussene. Da vi satt i, kom i frihavnen i København så var det jo tjukt, svart av folk som alle så etter sine selvsagt og det var jo litt av en jubelferd det, ferden gjennom Danmark, det var.

– Vi passerte grensen ved Paddeborg og der stod det jo et mottakerapparat bestående av frivillige danske menn og kvinner og vi skulle bare være der noen få timer men jeg husker på at vi ble jo da overrøst av det man kunne spise og det man ikke kunne spise. Så det ble jo en dramatisk tur. Men vi kom faktisk til Ramlösa over Øresund allerede den 10. april. Vi visste ingenting om denne transporten, ingenting om denne ekspedisjonen så sent som den 6. april, blev funnet natt til den syvende og så var det … … og den tiende april var vi i Sverige. Og der kom vi bare noen få timer etter at de kvinnelige fangene fra Ravensbrück var kommet, de var kommet, de var før oss. Så den tiende april i Ramlösa, det var det var en stor dag. Nå inngikk det som et ledd i de forpliktelsene som det svenske Røde Kors måtte påta seg, at svenske aviser ikke fikk lov til å skrive om dette her. Det var Himmlers betingelse. Og det er jo fantastisk, jeg har tenkt på det etterpå, det var jo en fantastisk selvdisiplin som ble vist av den svenske presse. Ingenting ble skrivet om det, da. Men da liksom utviklingen i Tyskland gikk som den måtte gå så begynte man jo langsomt og sikkert å skrive om det.

– Hvorfor måtte dere bli i Sverige, hvorfor kunne dere ikke bare reise hjem til Norge?

– I Norge var det krig, Norge var fortsatt okkupert, det var i, krigen pågikk jo, det var tiende april.

– Så hensikten hele tiden var å få dere på nøytral grunn?

– Ja. Så da vi kom til Sverige som de første mannlige fangene i april så raste jo selvfølgelig krigen ute i Europa med uforminsket styrke. Kampen om Berlin gikk jo sin gang. Selv om Berlin var omringet så var jo Hitler fortsatt i livet, hele det tyske apparat var jo intakt. Goebbels hadde jo sitt propagandaapparat intakt. Og alle visste jo at nå var klokken fem på tolv, men Hitler hadde jo hele tyske apparatet i sin jernhånd. Og med all respekt, det synes jo alle å være enige om etterpå, mannen var jo gal … men han hadde en fanatisk tro på at … det ville skje et eller annet. Så da budskapet om den amerikanske presidents død kom til Tyskland, altså da president Roosevelt døde den trettende april så ble jo dette sett på som tegn på at nå skulle underet skje. Men det skjedde ikke noe under. Og på denne tid var jo Berlin omringet av den Røde Arme, de hamret jo løs på den bunkeren som Hitler da bodde i. Han var jo, det var jo slutt på den da han gikk ut av bunkeren og trakk frisk luft. Så nå bodde han permanent med sine sekretærer og sine medarbeidere i denne bunkeren, og derfra fortsatte han å regjere Tyskland. Han hadde jo bursdag … så sent som den 20. april, jeg tror han da var, hadde sin 56 års dag.

– Og da var jo alle hans militære, alle hans politiske medarbeidere stod i rad å rekke i bunkeren for å gratulere ham med dagen. Og da var jo etter hvert han også begynt å se at nå var det snart slutt. Men han holdt jo ut enda ti dager til. Så han skrev da sitt politiske testamente, som jeg for øvrig har, i avtrykk, og som jeg skal offentliggjøre i denne boken, Redningen. … Så utnevnte han da Admiral Dønitz til sin etterfølger og så hadde han jo da fått vite at Gøring hadde tatt kontakt med amerikanerne. Og at Himmler hadde forsøkt å få kontakt med vestmaktene for å få en separat fred.

Det vi fikk høre det var at t føreren var falt i kamp, i spissen for sine tropper i Berlin. Og det var jo som alt annet som kom fra Tyskland og fra Gøbbels propaganda apparat, ren løgn. .. Adolf Hitler gjorde det etter at han hadde, han giftet seg med sin mangeårige venninne, Eva Braun. Og så skrev han sitt testamente. Og så trakk disse to seg tilbake i hans innerste bunker, og der tok hun gift, Eva Braun tok gift, det er bevist etterpå. Og Hitler skjøt seg. Og da døren blev åpnet av blant annet Gøbbels så fant man da disse to der. Det var slutten på det tredje rike. Men enda så varte jo krigen og det Hitler foretok seg i sitt testamente det var å utnevne Admiral Dønitz som sin etterfølger. Dønitz var jo da sjef for den tyske marine. Og hvorfor han ble utnevnt som hans … som Hitlers etterfølger det vet man ikke. Men Dønitz så jo klart at han som ny statsminister i Tyskland, i grunnen var det en eneste ting å gjøre og det var å søke fred. Så han har etter, det var jo proklamert på forhånd at man ønsket et rettslig oppgjør med alle tyske ledere, det var jo innledningen til den såkalt Nürnberger prosessen.

– Og der møtte jo da også Dønitz. Og Dønitz var blant dem som ikke fikk dødsdom. Han har skrivet en bok etter krigen, meget leseverdig bok for øvrig fordi den er så nøyaktig, den heter ”Zwansich Jahre und zen tage” altså ”Zwansich Jahre” det var den dommen han fikk. Og ”zen tage” var den tid han var statsminister. Og det han oppnådde det var jo å få til en noenlunde vernende kapitulasjon i Tyskland slik at sivilbefolkningen der kunne puste ut for å si det sånn. Men det var jo en, man skal jo aldri glemme at, at uansett hvor begeistret store deler av den tyske befolkningen var for Hitler, så led jo den tyske befolkning i de siste krigsårene aldeles forferdelig.

– Hvordan kunne de både lide og ha tillit til Hitler?

– Ja i den utstrekning man fortsatt hadde tillit til, det var jo bare, det var jo bygget opp et ekstremt ensrettet statsapparat i Tyskland. Og den som behersket media, behersket jo også opinionen. Og Hitlers propaganda minister, Gøbbels, Josef Gøbbels var jo en usedvanlig begavet mediemann. Han behersket hele det tyske kringkastingsapparatet. Nå skal du huske på en ting at fjernsynet eksisterte jo ikke den gangen og selv om selvfølgelig folkene i de siste månedene var inderlig lei av alt som het krig. Og a. selv om nesten alle sivile tyskere hadde oppgitt håpet om at de noen skulle nå ”der Entzig” som Hitler snakket om. Så behersket Adolf Hitler apparatet og den som behersket apparatet den behersket også den tyske menigmann. Og det var jo forferdelige represalier som ble tatt blant de tyskere som ikke lenger trodde. Det er jo ingen hemmelighet at det i store deler av Tyskland skjedde det jo massearrestasjoner og massehenrettelser, man fant tyske folk både i uniform og uten uniform. Hengende med en svær plakat rundt brystet eller på brystet hvor de da ble stemplet som forrædere.

– Og det på et tidspunkt hvor jo, altså vi tenker veldig lite over dette her. Men det faktiske forhold var jo at tretten prosent av alle tyske familier var totalt husløse den 8. mai 1945. De var de var, hjemmene var i den grad ødelagt av krigshandlingene at det ble jo en forferdelig lettelse for den tyske sivilbefolkningen, selv om mange fortsatt var fanatiske Hitler tilhengere. Så kom jo freden selvfølgelig som en innledning til et nytt liv. Men det var en … altså det vet vi jo alle at fangene hadde jo en forferdelig tilværelse, men der blev jo da for dem som overlevde kom jo da freden som et faktum. Og de kunne jo da se fremtiden i møte men alle de millioner tyske sivilister som hadde vart igjennom den sluttfasen og som var totalt ribbet, de gikk noen harde år i møte, det er det ingen tvil om. Men de to første krigsvintrene i Tyskland 1945, 46 og 47 da må man virkelig si at da fikk den tyske befolkning smake det som alle i de okkuperte landene hadde smakt i mange år. Så det var en dramatisk avslutning.

– Men du da, hvordan kom du deg tilbake til Norge igjen etter freden?

– Ja jeg, vi, vi fikk jo beskjed vi ble jo, vi ble jo da værende på Ramlösa og da det begynte å bli veldig mange mennesker i Ramlösa og vi måtte ut derfra. Så ble vi jo plassert oppe i Sjöarp het det, det var en, det var en av de tyske fagforeningene som hadde sine sommersteder der og vi ble da plassert der. Og lignende plasseringer blev foretatt i hele Syd Sverige av alle de hjemkomne fangene. Og det var jo et helt nytt liv.

– Hvordan da?

– Ja vi fikk reine klær for eksempel, vi ble dresset opp. Vi fikk nok mat. Vi kunne gå hvordan vi ville og vi måtte riktig nok ikke blande oss med den tyske, med den svenske befolkningen med hensyn til denne forpliktelsen om å holde tau.. å holde tett med denne ekspedisjonen. Men ryktene gikk jo, og svenskene visste jo he.., alle svenskene visste jo etter veldig kort tid at her er det en bråte med fanger som har kommet hjem fra Tyskland. Og de var jo veldig forekommende, veldig elskverdige. Men vi fikk jo beskjed om at vi måtte vente i tur og orden til det var plass på toget hjem, det var jo mye som skulle skje.

Vi kom hjem med toget en av de siste dagene i mai 1945. Vi kom jo med fangetog som det heter og der var jo, det var jo bare glade mennesker ombord i dem.

– Prøv å beskrive hvordan det var å komme hjem etter så mange år i fangeskap.

– Ja det, altså det var jo et veldig godt mottagerapparat i Oslo. Veldig mange hadde for øvrig pårørende som visste at deres var i Sverige, kommet til Sverige. Altså min kone Gerd fikk ikke vite hvilket tog jeg kom med. Men jeg jo da min tante og min onkel på Kampen, og så tenkte jeg som så at jeg får ta en tur opp der og jeg visste ikke da at Gerd var i Oslo.

Kona fikk vite at jeg levde sjuende mai, da var det kommet telegram til Røde Kors i Norge.

Trikken gikk jo da fra Østbanen til Kampen og jeg tenkte som så at her er det ingen kjente, jeg så meg om, her var det ingen så jeg må liksom gjøre et initiativ her. Så jeg gikk på trikken til Kampen jeg, og så kommer konduktøren skal ha penger …Så sa jeg at jeg har dessverre ingen norske penger. Og folk begynte å lytte da. Jeg var jo snauklippet og selv om jeg var blitt litt pløsete i ansiktet så var jeg jo ikke sånn normalt utseende passasjer. Men så sa jeg at jeg ikke hadde noen penger og at jeg kunne betale når jeg kom frem. Og da var det en underlig situasjon inne i trikken, da … jeg aldri har opplevd noe lignende. Alle passasjerene insisterte på å betale trikkebilletten min og det var jo en varm velkomst det må jeg si.

Så jeg kjørte gratis med Kampen trikken. Og ringte på døren og der var da min tante som også hadde hørt at jeg var kommet til Sverige. Og vel sånn innerst inne hadde ven.. det var hun som var sykepleierske, hadde vel ventet da at en av mulighetene var at jeg kom opp der. Og så etter en halvtime så kom Gerd som var mobilisert … og så kom min onkel. Så var vi samlet da, ja. Sånn er det.

– Fikk du noen problemer i ettertid??

– Nei jeg har aldri hatt noen psykiske noen problemer det har jeg ikke hatt. Men jeg fikk jo jeg fikk jo under forhørene i Bergen så fikk jo da sparket i stykker en nyre. Og jeg ba om å få en lege for jeg hadde så veldig mye blod i urinen, men det var ikke snakk om. Men etter noen uker og måneder så opphørte jo de blødningene, og det var fryktelig vondt. Og da jeg kom til Sverige fikk jeg beskjed om at jeg hadde et defekt nyre men at man ikke kunne identifisere akkurat hva som var, men urinprøvene viste jo at det ikke var noe normalt der. Men jeg fikk jo beskjed om å leve et normalt liv. Og så gikk det jo, jeg fullførte jo mine studier og så begynte jeg i min jobb i studentsamskipnaden.

Hvis du skulle ha kommet med et budskap til dagens ungdom, hva ville du sagt da ut fra det du har erfart ?

– Jeg ville jo først å fremst råde dem til å sette seg inn i de historiske kjensgjerningene som knytter seg til okkupasjonen av vårt land og av de fleste land som blir okkupert. For det er jo bare hvis man vet hva som virkelig skjedde at man kan være med på å forhindre at noe sånt skal skje igjen. Og det er jo en kjent sak at nå er det gått femti år siden dette skjedde og nå er jo mytedannelsene om der Führer og alt i full gang. Og det er klart at skal min historie ha noe budskap til den kommende generasjon så må det jo kort fortalt må være den, at man må ta vare på det man har. Man må da være aktiv i det samfunn man lever i og man må vite hva som skjedde når menneskets helt elementære rettigheter blev trampet under fote.

– Hva tror du en tematur med Hvite busser betyr for for ungdom ?

–. Med å sende norsk ungdom ned på de stedene det skjedde, hvor uhyggen skjedde og hvor utryddelsen skjedde. Enten leiren heter Auschwitz eller Sachsenhausen eller Ravensbrück hvor de norske kvinnene var. Det mener jeg er faktisk et av de mest verdifulle tiltak som er satt i gang i vårt land etter krigen. Og det er vel kanskje også tror jeg, den mest forebyggende virksomhet som vi har når det gjelder å hindre oppvekst av det man kaller for nynazisme.

– Tror du nynazismen kan blomster opp i Norge slik man har sett den gjøre i andre land?

– Ikke i landsmålestokk og ikke i nasjonal sammenheng. Men i mindre miljøer er det grobunn for det, det har vi jo sett. Og det er også i mindre miljøer den blomstrer i Tyskland og i andre land. Men det at det danner seg en menighet som i realiteten viderefører Hitlers budskap til folk det er jo i seg selv et faremoment. For det forutsetter jo at folk blir så selvutslettende at de i troen på denne, dette vidunder medisinen som heter nazismen, oppgir alle sine rettigheter. Også de rettighetene som kan katalogiseres under det å ha en kritisk holdning til det man hører og det man leser. Så Hvite Busser tror jeg er et mektig tiltak for å forhindre en gjentagelse av det som min ungdom opplevde.

– Er det noe også av det du vil oppnå ved å skrive alle bøkene som du har skrevet de siste årene?

– Mitt siktemål er å dokumentere, fortelle på en nøktern måte hva som skjedde med våre landsmenn som blev deportert som følge av sine holdninger under krigen. Og som måtte gå igjennom stort sett det som man får kjennskap til gjennom de Hvite Bussene. Bortsett fra selvfølgelig at når det gjaldt den jødiske befolkning i vårt land og i andre land så var jo det en form for etnisk rensing. Det var et mål i seg selv. Det står jo i Hitlers altså det nasjonalsosialistiske partis program at jødene skal ut, de skal, det står ikke at de skal gasses i hjel, det står heller ikke at de skall skytes. Men det står at de skal fjernes. Og da er et jo bare et spørsmål om å legge to og to sammen. Men det står i programmet.

– Har det vært vanskelig for deg å skrive disse bøkene?

– Nei. Over hodet ikke. Jeg vil ikke si at det har vart så veldig lystbetont men det hadde jo da, det har jo en forhistorie som jeg er riktig å fortelle, for jeg vil gjerne avmystifisere , jeg er ikke noen sånn som skriver med en sånn misjonerende …. Altså denne boken som heter ”Teta” var ment å være en informasjonshefte da riksarkivaren fikk kommando over Bryggen i Bergen og begynte å undersøke hva som var skjedd i historisk sammenheng der. Og på den måten kom han da altså på sporen av Teta-gruppen og kalte sammen dem som fortsatt var i livet og hjalp om, ba om hjelp til å få rekonstruert det rommet som det hadde vart da det var aktiv operasjonssenter. Som et ledd i byens og Bryggens historie. Og så hadde vi forskjellige oppgaver og jeg blev da bedt om å lage den nødvendige informasjonsbrosjyren som var meningen å dele ut til publikum, så det var ikke noen tanke på noen bok. Men de som leste utkastet til det, blant annet vår sønn, sa jo dette er jo ingen informasjonsbrosjyre, dette er jo en veldig spennende bok! Og så blev det bok av denne her. Og den traff vel sannsynligvis en nerve hos ungdommen jeg vet ikke men den kom i flere opplag

– Og etter noen år så … nå har jeg aldri vært noe særlig aktiv i fangesammenheng, det må jeg si med gang, for jeg har, jeg har hatt mitt arbeid og det har vært veldig krevende. Jeg har hatt en jobb i mitt liv og det var i Studentsamskipnaden hvor jeg jobbet i tredve år. Det var en veldig krevende jobb, veldig interessant jobb og der fikk jeg store muligheter til å arbeide med det som opptar meg veldig mye, nemlig utdanningsspørsmål.

Gjøre adgangen til utdanningen lik for de som er interessert i det og føler seg motivert for det.

Nede i Natzweiler så hadde vi en gruppe dyktige folk, det var jurister og det var redaktører og administratorer. Og alle var enig om at hvis vi nå kommer igjennom dette så skal vi sette på papiret hva som virkelig har skjedd i denne leiren her. Det var en målsetning. Men noen av denne gruppen døde under krigen, noen døde umiddelbart og til slutt så var det slik at man orket simpelthen ikke å beskjeftige seg med dette her.

Og det holdt på å gå i glemmeboken. Og da blev jeg oppsøkt av noen av mine venner som sa det at vi har bestemt oss for at du skal skrive boken om Natzweiler.

Så sa jeg at det kommer jeg ikke til å gjøre. Og da blev de jo selvfølgelig veldig skuffet. Men min kone er jo et fornuftig menneske, så hun tok meg føre seg en dag så sa hun, skjønner du ikke at de er veldig skuffet på grunn av din avvisende holdning.

– Og da tenkte jeg på det, så sa jeg, skitt au, så skal jeg skrive Natzweiler boken. Så skrev jeg da Natzweiler boken. Som ble skrevet på den måten at de som er nevnt ved navns nevnelse og som jeg skriver om, de gjennomgikk selv det utkastet hvor de selv er med, med kritisk blikk og korrigerte meg der som det var en erindrings forskyving eller noe sånn feil opplysning. Så visst det var jo et kollektivt verk. Og så hadde vi jo da rekonstruert hele Natzweiler kartoteket så vi fikk med fullstendig fortegnelse over hvem som hadde vært der. Og da den så blev offentliggjort så var det vel en av de som anmeldte boken som sa. ”Ja vel nå har vi fått boken om Natzweiler, men hva med Sachsenhausen, hva med kvinneleiren Ravensbrück, hva med de som satt i tukthus, hva med jødene …ler… og hva med de som satt i Japan, hvem tar seg av dem?”

Og det ble en voldsom pågang. Og så hadde jeg da heldigvis lest denne historien om en av … en av disse nydelige novellene om barna som hadde mistet sin mor. Og som da mistet faren sin i en tømmerulykke ute i skauen og var foreldreløse plutselig, og skulle normalt sett ut på legd. Og da var det hovedpersonen hette vel Marta vel, sa, da presten kom til henne og spurte om hun kunne ta seg av noen av dem eller i hvert fall en så sa hun, ”itte noe knussel je tek dem allihop.”

– Og det var jo i grunn det som skal sies som motiv for å fortsette med dette her. For når man først har begynt å skrive og er i den heldige situasjonen at man har åndsevnene fortsatt i behold så hvorfor ikke bruke sin pensjonisttilværelse på å sette dette på papiret. For ellers blir det jo glemt, det blir jo det.

Utviklet av: Folkebadet.no