Einar Kåre Johannessen

Einar Kåre Johannessen fra Stavanger var tysklandsfange under krigen. Under 50 års markeringen for frigjøringen skrev han en artikkelserie for Rogalands Avis. Hvite busser har fått tillatelse fra Johannessen til å publisere artiklene.


Bombeteppet – og siste jul i fangeleiren

Flyalarmen 18. april 1944 gikk kort etter middagspausen og vi tørnet som vanlig ned i sovesalene.

Vi fra vår ”block 6” til ”Unterkunft” 6A. Rommene lå bare halvveis under jorden. De hadde nemlig vinduer. Ved hver flyalarm måtte vi dekke til vinduene fra innsiden med tunge jernlemmer. Køyene var i to etasjer.
De fleste av fangene gikk til køys. Andre satte seg på golvet i en smal gang mellom sovesalee. En tysk-letter ved navn Bruno Pogge, som hadde vært en av de fremste motstandsfolk i Letland, satt i øverste køy og puslet med et hjemmelaget sjakkspill.
Vi hadde hørt hviningen av bomber og bombenedslag utallige ganger før. Men nå plutselig var lydene annerledes. De var som hyl fra kjempestruper.

Så kom smellet. En bombe falt rett utfor veggen til sovesalen vår. Jernlemmen foran vinduet ble blåst vekk som den skulle være av papp.  Den tok retning mot Pogges køy og delte både den og Pogge av på midten. Støtte mot murveggen over køya ga den videre kraft til å suse inn i korridoren der mesteparten av fangene som satt på steingulvet ble massakrert. Jo, vi hadde fått intim føling med den totale krig. Amerikanske flygende festninger la et regulært bombeteppe over leirområdet. Og ødeleggelsen var total. Nærmere tusen fanger omkom under bombingen, det nøyaktige tall fikk vi aldri vite. Eiendommelig nok omkom bare to norske av et belegg på 160. Nordmennene var jevnt fordelt over alle 10 flyhallene. Det er trolig denne spredningen som førte til den lave dødsfrekvensen.

Den mest tragiske opplevelsen fikk vi under opprydningen i Block 9, som var yrkesforbryter eller grønnvinkelblokken i leiren. Her hadde en bombe kastet stein og jord opp mot utgangsdøren og fratok dermed fangene mulighetene til å komme seg ut. De var hjelpeløst fortapt som rotter i bur. Massiv brannbombing gjorde resten av den uhyggelige jobben. I denne kjelleren omkom alle 260 fanger.

Mer eller mindre utbrente fangekropper lå i klumper foran den blokkerte utgangsdøren. De fleste med hendene foran ansiktet som om de ville beskytte øynene. Men et stykke fra døren, alene i en krok, satt to utbrente skikkelser tett inntil hverandre, kinn mot kinn. De holdt rundt de svartbrente kroppene som om de aldri skulle gå fra hverandre mer. Dette var angivelig storforbrytere – harde livstidsfanger – som ved livets slutt viste oss et sterkt bilde på følsom og inderlig nærhet blant mennesker. Også blant dem som ikke var blant de såkalte ”guds beste barn”.

Tyskerne bygde opp flyfabrikken på utrolig kort tid. Flyhallene var slik konstruert at selv direkte bombetreff ikke ødela hjørnepillarene. Og så dekket man de manglende vegger med en slags presenning og løse plater. Og startet produksjonen av fly bare uker etter ”bombeteppet”. Men bombeangrepene mot berlinområdet fortsatte bare i stigende grad. Det lærte vi å leve med. Fordi vi følte sterkt at krigen gikk mot slutten.

Ny jul – nye følelser
Juledagene 1944 vekslet med frost og mildvær. Vanligvis arbeidet vi halv dag hver søndag. Men 1. juledag var vi fri. I vår block 6 var vi åtte i et rom. Vi spiste sammen og delte vår fritid og våre dager og netter sammen. Et samhold som var utrolig. Vi var fem tyskere og tre nordmenn. Tre av tyskerne hadde sittet inne i fengsler og konsentrasjonsleire siden Hitlers maktovertagelse i 1933 og hadde vel sett og opplevd det meste av verdens grusomhet. Nordmennene var Nils Langhelle (senere statsråd) fra Bergen, Sverre Sunde (senere h.r advokat) fra Oslo og jeg.
Den eldste av tyskerne, ingeniør Seppl Hahn fra Leipzig, var utrolig netthendt og uredd. Av enkle stjålne midler hadde han laget en kokeplate, fullt brukbar, og dessuten en stor tung suppekjele. Til overmål hadde vi et par måneder før jul fått organisert til oss en pose hvite bønner. Disse hadde vi omhyggelig gjemt vekk til julemiddagen. Margarinrasjonene ble spandert til suppen og den illegale og livsfarlige kokingen fant sted i et bortgjemt hjørne av vår flyhall.

Vi tok hver vår jobb med suppen, jeg fikk siste tørnen med å bære suppekjelen fra flyhallen og opp til brakka der sju andre satt forventningsfulle og gledet seg til en, for en gangs skyld, ordentlig og vel tilbredt suppe. Vår julemiddag.
Det var mørkt og mildværet var blitt til frost. Og det var oljeglatt is på de knudrete steintrappene som førte opp til brakkedøren. Trebunnsko ga heller ikke feste. Og der humpet jeg av gårde med kjelen foran meg mens jeg kikket stadig rundt etter SS-soldatene.
Jeg hadde ikke gått mange skritt opp trappen før katastrofen kom. Suppekjelen gikk trill rundt mens jeg lå der og kavet på isholken. Ikke en dråpe var det igjen i kjelen.

Jeg tror jeg sto en halv time foran døren før jeg gikk inn. Jeg var totalt knust. Men øyeblikket ble stort. Så stort at det står som hugget i sjelen. Ikke et uvennlig ord ble sagt. Ikke et snev av bitterhet. Det var tvert imot trøst og godord fra alle syv. Og en inderlig og velment forsikring om at vi likevel skulle ha en fin jul. Det sto jo en varm leirsuppe og ventet.

Bernadotteaksjon. Hjemkomst. Minner 40 år etter. Jo, det var både lys og mørke i konsentrasjonsleir.


I desember 1943 gikk det en ny transport til Tyskland. Vi som ble tatt ut til transport måtte stille på apellplassen klokken fire, en råkald morgen den 16. desember.

Grinileiren, som hadde vært som et sjokk for alle nykommerne de første ukene, var nå vond å forlate. Her hadde vi møtt venner, gode gamle venner som kom til å stå oss nærmere enn noen gang før. Og mange nye. I det hele var Grini som en kjempestor venneflokk. Men her hadde vi også sultet og opplevd menneskelig råskap som vi ikke trodde var mulig blant siviliserte mennesker. Kunne det bli verre i Tyskland? Det er vel nok å si at for mange tysklandsfanger kom Grini-tiden til å stå i et nærmet forklaret skjær.

”S/S Donau” lå ved brykka ved Akers Mek., der vi med brøl og spark ble drevet om bord. For flere av dem som entret landgangen ble det den siste gang de satte beina på et skip. Og siste gang de tok farvel med Norge. Vi ble stuet ned i lasterommet, som ikke var noe annet enn et digert fangehull. Det var satt ned stiger, som en del syke og tilårskomne hadde vanskeligheter med å komme opp og ned på.

SS-mennene tok ingen hensyn i så måte. De fikk like mye spark som oss andre. Turprovianten var et brød, en klatt margarin og et lite stykke pølse. Den skulle rekke de fire døgn over Skagerrak. Det var bygget en slags køyer over hverandre langs veggene, men de fleste lå direkte på dørken, bare med et ullteppe som ble slengt til oss. Lukene var godt skalket under hele turen. De ble åpnet et par ganger om dagen for å gi oss noen minutter frisk luft og til å stå i kø foran none primitive toaletter som var spikret sammen på dekket. For de av våre medfanger som led av klaustrofobi eller som gjorde sine tanker om sjanser for å overleve en torpedotreffer måtte disse døgn i dette flytende fangehull være det rene helvete.

Vi ble etter hvert kjent med våre sidekamerater. Her traff vi igjen Nils Langhelle, som hadde vært vår brakkesjef på brakke 7 på Grini, og som fulgte oss gjennom alle leirene til vi ble befridd gjennom Bernadotteaksjonen.
En lyshåret 19-årig bergenser med navn Alf lå nærmest meg på gulvet. Han lå for det meste sammenkrøket som om han sov, med brødstompen så godt som urørt ved siden av seg. Senere ble jeg klar over at han lå der stille og gråt, døgn etter døgn.

Etter ankomsten til vår havn i Tyskland så jeg ham aldri mer. Blant våre medfanger ble det foretatt noen spede, men hederlige forsøk på å live opp vår tilværelse. Forfatteren Olav Dalgard var flere ganger frempå med historier. Dalgård og en kar fra Trondheim som jeg ikke husker navnet på fikk oss endog med på allsang. Allsang i omgivelser og i luft så elendig at sangprestasjonene måtte grense til det komiske. Men allsang ble det. Heilnorske viser sunget i trass, inntil SS-menn brutalt og effektivt stoppet vår enkle nasjonale demonstrasjon, og gjorde det klart at fortsatte provokasjoner mot den nasjonalsosialistiske stat var jevngodt med døden.
Stettin (nå polsk Szczecin) virket påfallende trist og mørk. Det var ikke en sivilist å se ved havnen der ”Donau” ble fortøyet.

Med spark og slag med geværkolbene ble vi beordret inn i jernbanevogner, regulære kuvogner, tette som bokser uten vinduer. Vognen ble pakket så stuvende full at vi måtte sitte på golvet i skrittet på hverandre. Det hadde sine praktiske vanskeligheter, særlig når toalettproblemet meldte seg.
Tørsten var likevel vårt største problem, og gud vet om vi fikk noe å drikke i det hele tatt på vår to døgns lange reise til Oranienburg ved Berlin. SS-vokterne hadde vel en tanke med det. Mindre væte inn, mindre væte ut. Praktisk for rengjøringspersonalet.
Humøret hadde likevel ikke mistet taket på de fleste av oss. Blant annet ble vi fra hermetikkbyen Stavanger oppfordret til å vise hvor genialt sardinene ble stuet i boks, slik at hver enkelt kunne lære å få bedre plass til baken og beina.
Vi opplevde det første bombeangrepet under turen en gang vi sto stille ved en jernbanestasjon. Bombene falt i nærheten, men rammet ikke toget. Og mens vognene sto der på stasjoenn, og vi hørte fjerne bombenedslag, fikk vi den første føling med den tyske sivilbefolkning. Vi hørte tre-fire kvinner samtale med en av SS-vokterne rett utenfor vår vogn. SS-mannen ble spurt hva slags mennesker det var i vognene. ”Gesindel (pakk) som skal til konsentrasjonsleir” svarte denne. Og så kom de, setningene som under hele fangetiden sto som murstein i brystet på de av oss som oppfattet hva som ble sagt: ”Skal vi virkelig fø på dem? Gjør kort prosess med pakket! Det er så mange som omkommer under bombeangrep!”

Jo, storparten av den tyske sivilbefolkning visste hva som foregikk. Konsentrasjonsleirene var slett ikke noe ukjent begrep for dem. Og det er et noe falsk spill av uskyldighet, når de etter krigen hevder at de var totalt ukjente med råskapen.


Flyfabrikken Heinkel – og Heydrichs bror

27. desember ble en del av oss nykommere forlagt til sideleiren Heinkel i Germendorf ved Berlin. I denne leiren ble det produsert store 4 motors bombefly – Heinkel 177 – og meningen var å gjøre disse så langtrekkende at de kunne bombe byer i Amerika. Så langt kom de aldri.

I denne noe spesielle leiren var det på det meste om lag 10 000 fanger. Toppbelegget av norske var 161. Åtte av disse var fra Stavanger. De var: Einar Haarr, Albert Jensen, Karl Jensen, Einar Kåre Johannessen, August Lingren, Wilfred Malde, Karl Njaa og Sigurd Olaf Nyhus.
Flyfabrikken hadde ti flyhaller innenfor leirens elektriske gjerder. Fangene i Heinkel-leiren hadde vesentlig tekniske fag som yrke. Eller hadde oppgitt det som fag. Vi hadde nemlig hørt av ”gamlekara” at vi hadde bedre muligheter for å overleve dersom vi var alt annet enn kontorister, bankfolk eller lignende. Noe naive var vi likevel. Med flyalarmer og bombetrussel dag og natt var flyfabrikken og konsentrasjonsleiren Heinkel et mildest talt elendig sted for nervesvake.
Leiren lå direkte i innflygingssonen for allierte fly til Berlin. Vi visste derfor aldri om bombelastene var tiltenkt oss. Vi produserte jo topphemmelige krigsfly, og de fleste av oss var nok klar over at vi før eller siden ble bombet sønder og sammen. Hva hadde vi til beskyttelse? Så godt som ingenting.

Fangene

Utspekulert nok var de fleste av fangenes oppholds- og soverom lagt under det tynne golvet i de mindre verkshallene. Og alle kloss opptil flyhallene der flyene ble produsert. Der måtte fangene oppholde seg under flyalarmene. De tyske rustningsspesialistene regnet vel med at de allierte ikke ville bombe et mål der det var forlagt flere tusen motstandere av det tredje rike. Men der forregnet de seg.
Matseddelen bød sjelden på overraskelser. Hver torsdag fikk vi utlevert et halvt brød – eine Brotkugel, som det ble kalt, og en klatt margarin så stor som en fyrstikkeske. Det skulle vare en uke og var for øvrig det gjeveste byttemiddelet i leiren. Fanger som hadde såkalt tungarbeid fikk dessuten to påsmurte brødskiver hver morgen. Til middag var det ¾ liter suppe, og der vekslet menyen to ganger i året. Det ene halvåret var det ”Streckrübnen-suppe” – en slags fornepesuppe, og det andre halvåret noe som lignet på grønnkålsuppe.
Fang vi en eller annen fingernegl stor kjøttbit i suppa var det stor juble i brakka. Med fuktig og kaldt vinterklima, elendige fangeklær og utgåtte fotlapper måtte dødsfrekvensen bli høy.  Det vitnet de svære hauger med likk som ble stablet oppi de såkalte Rollwagen og kjørt til forbrenningsovnene.

Leirkommandanten var en notorisk bølle med navn Rudolf Heydrich. Han var bror til den beryktede politisjef Reinhard Heydrich, som  ble riksprotektor i de okkuperte tsjekkiske områdene, og som ble myrdet av tsjekkiske motstandsfolk i 1942. Tyskerne tok en grusom hevn for hans død ved massakrene i landsbyen Lidice. Vi hadde en følelse av at broren Rudolf hadde forlagt sin del av hevnen til fangene i Heinkel-leiren. Det skulle i allefall et par enkle episoder vitne om:

Levende kokt

To tsjekkere hadde forsøkt å rømme gjennom et halvmeter bredt kloakkrør som førte ut av leiren. Heydrich fikk melding om at de to satt fast i røret og ikke kunne komme verken ut eller inn. ”Aha, mine spesielle venner tsjekkerne”, sa han. Og dermed ga han ordre om at det skulle helles kokende vann i røret. De to unge, modige tsjekkerne ble levende kokt.
To andre tsjekkere, far og sønn med etternavnet Holdakowski, var blitt grepet i såkalt sabotasje mot SS. Den tyveårige sønnen hadde forgrepet seg på et tysk soldatertornister som var satt til side utenfor en av flyhallene. Tornisteret var av lær, og den unge Holdakowski ble pågrepet av SS-soldater mens han holdt på å lage et par skosåler av tornisteret til seg og sin far. Vanligvis ble en slik forbrytelse straffet md 25 piskeslag, som nok ofte kunne føre til døden.  Men her var ikke dette nok. Han var jo en fordømt tsjekker. Først var det 25 piskeslag, og deretter ble han hengt mens faren måtte se på. Faren slapp ”mildt” fra det. Han ble nektet brødrasjonen i 14 dager. Bare den som har vært gjennom den straffen kan begripe hvor hard den er.

Flyalarm dag og natt

Det tyske luftvernet hadde en fantastisk god meldetjeneste. Gjennom verkradioen, som var oppstilt på strategiske steder langs flyhallene fikk også fangene del i innflygningsretningene og flyenes posisjoner, nærmest minutt for minutt. I og med at leiren lå i en av de vanligste innflygningskorridorene til Berlin ble arbeidet i hallene stadig avbrutt av flyalarmer. Av flere grunner var dette etterlengtede pauser for oss, selv om nervene var på høykant. Vi fikk slenge oss ned på køya i våre enkle kombinerte sove- og tilfluktsrom, til et øyeblikks sårt tiltrengt søvn. Eller vi kunne glede oss over våre allierte venners stadig stigende luftherredømme. Som oftest rørte vi oss ikke ut av køyene. Det fikk bare stå til.

18. april 1944 var en slik dag. Flyalarmene hadde vært så hyppige og bombene hadde falt så nær at vi fikk en anelse om at noe spesielt var i gjære. Et par dager før var en amerikansk flyger blitt henrettet uten skånsel etter at han ble pågrepet i leiren mens han viklet seg ut av fallskjermen sin. Han var neger, og det gjorde vel ikke hans sjanser bedre. Vi var i den totale krig. Det kjente vi alle på kroppen.


Sachsenhausen

Vi kom til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen på kvelden 22. desember 1943. Leiren, som bar navnet KZ Oranienburg da fredsprisvinneren Carl von Ossietzky var fange der, ble opprettet så tidlig som i 1936.

Ossietzky satt to år i denne leiren, der han ble sjelelig og legemlig mishandlet til døde. Ossietzky fikk Nobels fredspris i fangenskapet i 1936. Etter dette forbød Hitler enhver tysker å motta Nobelprisen. Hadde møtet med Grini vært et sjokk, ble møtet med denne leiren et ikke mindre. Her var bare råskapen bedre organisert og mer utspekulert.

”Dens milesteiner”

”Arbeit macht frei”. Arbeid gir frihet sto det med prangende skrift over inngangsportalen. Og til overmål var det på hver av brakkene rundt appellplassen, med en tåredryppende nasjonalisme, malt et enkelt ord som til sammen dannet en setning: ”Es gibt einen Weg sur Freiheit. Seine Meilensteine heiszen: Gehorsam, Fleisz, Ehrlichheit, Ordnung, Sauberkeit, Nüchterheit, Wahrhafitgkeit, Opfersinn und Liebe zum Vaterlande”. Altså – Det gis en vei til friheten. Dens milesteiner heter lydighet, flid, ærlighet, orden, renhet, nøkternhet, sanndruhet, offersinn og kjærlighet til fedrelandet.

Ordene virket som et hån. For de fleste tysklandsfanger var det nettopp kjærligheten til fedrelandet som hadde ført dem til denne leiren, en leir som var en karrikatur på alt det som disse brakkeveggene sto for. Og her, ved disse hyklerske ordene ble galgen reist. Det var ikke få de hengningene denne galgebakken hadde vært åstedet for. Og som fangene ble kommandert ut for å ”nyte” synet av. Og røken fra krematoriet rett bak ansporet verken til sanndruhet eller offersinn.

Tysk grundighet

Alle leirene i Tyskland var rent organisasjonsmessig sydd under samme lest. Med ekte tysk grundighet var arbeidstid, spisetid, sovetid satt opp etter samme og nøyaktig oppdelt skjema. Dette gjaldt også mengde og sammensetning av matrasjoner, tiltaksmønster ved straffeaksjoner m.v. At det ble forskjell mellom leirene sørget leirkommandantene og lederne blant fangebelegget for, stort sett. Leirkommandanten kunne være forholdsvis moderat, som i Sachsenhausen, eller en personifisert djevel som i Auschwitz og Natzweiler. Lederne blant fangene kom enten fra de grønnvinklede (kriminelle, for eksempel mordere og livstidsfanger) eller rødvinklede (politiske motstandere av nazityskland)
Leirbelegges dødsfrekvens var stort sett avhengig av hvem som til enhver tid hadde lederskapet. Til Sachsenhausen kom det i alt om lag 2000 norske fanger. 200 kom aldri hjem. Og mange døde umiddelbart etter frigjøringen.

”Jul på galgebakken”

Julaften ble vi nykommere beordret ned til et hull av en potetkjeller. SS-personalet skulle ha ”Salzkartoffelen” – skrelte poteter til julemiddagen. For konsentrasjonsleirfanger var poteter en meget sjelden kost.
Med redskaper som måtte fått enhver husmor til å gråte satt vi og jobbet med potetene til langt på natt, under sterk kontroll av ”Kapos” – fangenes egne voktere. De var like primitive i sin råskap som SS-mannskapet. Ikke en svart liten flekk måtte det være på potetene etter at de hadde vandret gjennom våre skitne fingrer. Men noe godt fikk vi ut av det: Rå poteter spist i smug fylte deilig opp magen og smakte som søtepler.
Juledags morgen opplevde vi at Arnulf Øverland kom inn i vår brakke og leste av sine dikt for oss, blant disse også sitt helt nye dikt ”Jul på galgebakken”.

Kultur og nærhet

Det var dødens stille under lesningen. Jeg tror de fleste fornemmet at vi, her ved galgebakken, iblandet en følelse av mismot og fortvilelse, fikk en følelse av at kultur og personlig nærhet er råskap og menneskelig kulde totalt overlegen.
Øverland må ha vært klar over hvilken fare han satte seg i ved å lese nettopp dette diktet. Men den luende varmen han ga oss denne juledagen 1943 sitter i oss enda.


1943. Grini. Jeg var arrestert for spionasje. 13 arrestert i gruppen. 9 skutt året etter i Trandumskogen.

Fortvilelse og håpløshet var parret sammen med en sterk følelse av bitterhet og avsky overfor våre tyske motstandere. Å kommunisere med familie og omverden var utelukket. Som mange andre hadde jeg brevsperre. En tysk vaktpost i utekommando var blitt skutt etter å ha blitt grepet i brevsmugling. Det var brev fra en fange til hans familie. Men nettopp dette kjente ikke jeg til da denne lille historien fra Grini begynner.
Jeg var på utekommando ved en stor grøft. Tyske vaktsoldater passet nidkjært på hver bevegelse. En dag opplevde jeg noe høyst uvanlig. En vaktsoldat, en sachser ved fornavn Walter, etternavnet ville han aldri oppgi, vinket meg bort til seg. Det var ingen andre vaktsoldater i nærheten.

”Sulten?”

Han trakk fram en skive brød – med pølse! Det var som manna fra himmelen. Rasjonene var trolig ikke så store for vaktmannskapene heller. Så det var litt av en gave for begge parter.
Etter dette var det ikke til å unngå at det ble en slags fortrolighet mellom oss. Korte samtaler om familie, om krigen, om fremtiden. Det var under en av disse samtalene jeg fikk mot til å spørre om han kunne ordne et telegram til min mor på hennes fødselsdag. Det var enda et par uker til det.
Han tok tid på å svare. Faktisk et par dager. Men så samtykket han.

Det ble fort klart at noe skriftlig kunne han under ingen omstendigheter ta med seg ut av leiren. Følgelig måtte han memorere navn, adresse og hele telegramteksten, som slett ikke var liten. På norsk. Med mye strev og gjentagelser var vi begge til slutt forsikret om at det skulle kunne gå. Penger hadde jeg ikke på mg. De lå blant klærne på kammeret. Men jeg hadde fått med meg en bra fyllepenn som jeg tilbød i stedet for penger for telegrammet.
”Nei takk. Det snakker vi heller om etter krigen”
Jeg så han ikke før fødselsdagen var vel over. Vår kolonne av fanger på oppvei møtte et vaktskifte soldater på vei nedover til grøfta. Jeg så Walter var med. Idet han passerte smilte og nikket han og sa, nesten uhørlig, bare et ord: ”Erledigt”. Det var altså i orden!

Først etter frigjøringen fikk jeg vite at mor hadde fått telegrammet. På dagen. Og at dette hadde vært en av de få gledelige opplevelser for henne under krigen. En glede ordnet av vaktposten Walter. En av våre fiender.

 

Utviklet av: Folkebadet.no