Treblinka

Treblinka som lå ved Malinka, nordøst for Warszawa, ble bygd om til tilintetgjørelsesleir sommeren 1942. Tidligere hadde den fungert som en arbeidsleir.

På grunnlag av erfaringene fra byggingen av de to første, Belzec og Sobibor, ble Treblinka den mest effektive dødsleiren i Polen. Leiren lå ved et jernbanespor, noe som gjorde transporten enkel. Omgitt av skog var den skjult for omverdenen, og det fantes allerede brakker der.

Treblinka var den siste av de tre rene utryddelsesleirene som ble bygd i Polen i perioden mars til juli 1942 som en konsekvens av Aktion Reinhardt.

Leiren var delt i tre soner som var omtrent like store. Det var området der jødene ble mottatt, og så fantes det en administrasjon hvor SS-soldatene og de ukrainske vaktsoldatene bodde. Dette var nedre leir. Øvre leir var området hvor selve utryddelsen foregikk. Øvre og nedre leir var totalt atskilt med høye gjerder.

Når jødene kom i lange tog, enten fra gettoen i Warszawa eller andre områder i Polen, ble de jagd ut på en perrong under rop og skrik. Der fikk de beskjed om at de var kommet til en transittleir, og at de skulle sendes videre til en arbeidsleir. For å unngå smittsomme sykdommer måtte de først dusjes og desinfiseres. Området så umiddelbart ut som en ekte togstasjon med skilt der det stod ”billetter”, ”venterom” og ”informasjon”, og det var klokke, vinduer og dører der. Dette var kunstige kulisser som var malt på brakkene hvor jødenes eiendeler ble oppbevart for å opprettholde illusjonen om at fangene var kommet til en stasjon i en landsby.

Etter ankomsten ble menn, kvinner og barn skilt. Kvinnene og barna ble ledet inn i ei brakke i nedre leir som ble brukt til mottakelsesrom for jødene. Der måtte de levere alle klær og eiendeler. De fikk en kvittering på det de hadde levert inn. Mot denne skulle de få tilbake alt, når de forlot leiren. Dette var også en del av skuespillet som tyskerne satte i scene for å unngå at fangene forstod hva som skulle skje med dem.

Kvinnene ble klippet, og når de og barna var ferdige ble de ledet gjennom en passasje med høye gjerder som var flettet inn med kvister slik at ingen kunne se gjennom den. Passasjen ble kalt ”Veien til himmelen”. Ved veiens ende kom de til et stort hus. Det var trapper opp. De var pyntet med blomster, og inngangsdøra var dekket med et teppe fra en synagoge som bar den hebraiske påskriften: ”Dette er porten hvor de rettferdige får tre inn”. Over døra hadde tyskerne plassert en stor Davidsstjerne. Under spark, slag og høye rop ble kvinner og barn jaget inn i gasskamrene som de trodde var dusjer.  Det samme gjentok seg for mennene.

Drapsmetoden var enkel. Leirledelsen benyttet seg av erfaringene fra tilintetgjørelsen av de utviklingshemmede på tyske institusjoner hvor rein karbomonoksid ble brukt. I Treblinka eksperimenterte kommandanten og hans teknikere seg fram til en metode hvor råstoffet var lettere tilgjengelig. De førte eksos fra en bensindreven motor inn i hermetisk lukkede rom. Ofrene døde av kullosforgiftning. Motoren fungerte samtidig som et aggregat og forsynte leiren med elektrisitet.

Tidspress og massedrap

I følge planene skulle Aktion Reinhard fullføres i løpet av høsten og vinteren 1942. I desember skulle  de  tre  leirene  fjernes. De mer enn  1.7 millioner  jøder i ”Generalgouvernment” skulle da være utryddet . Den første leirkommandanten i Treblinka het Irmfried Eberl. Han var en av legene som hadde deltatt i Operation T4, det organiserte programmet for massedrapet på handikappede. De første gasskamrene som ble bygd i Treblinka var ikke store nok til å ta livet av alle som kom til utryddelsesleiren. I iveren etter å få arbeidet unna ble mange av jødene skutt i mottakingsleiren. De døde ble lagt i store massegraver, men graverne rakk ikke å begrave alle likene som ble liggende i store hauger. Fra 23. juli til 28. august 1942 ble rundt 312 000 jøder myrdet i Treblinka.

Mot slutten av august kom ledelsen for aksjonen til Treblinka på inspeksjon. De ekstremt kaotiske forholdene førte til at leirkommandant Eberl ble avsatt, og Franz Stangl overtok kommandoen. Stangl hadde også lang erfaring fra Operation T4 og hadde allerede deltatt i oppbyggingen av leiren Sobibor. Han satte i gang med ”forbedringer”. Et nytt og større bygg med seks til ti gasskamre ble bygd. Taket i gasskamrene ble senket slik at mengden gass og tida som måtte til for å drepe ofrene minket. Kapasiteten økte fra ca. 600 personer til mellom 2300 og 3800 personer pr gassing. Siden ofrene ble lagt i store massegraver kunne kapasiteten komme opp i 15 000 døde pr døgn.

Under seg hadde Stangl 40 SS-menn til å ta seg av driften av leiren, godt hjulpet av nær hundre ukrainere. Fra de daglige toglastene med jøder hentet man tusen personer, hovedsakelig menn, som bidro til å få arbeidet med massedrapene gjort. De ble tvunget til å sortere klær og verdisaker, trekke ut tenner og klippe håret av kvinnene. Dette foregikk i nedre leir. I øvre leir der gasskammeret og de store gravene lå, bestod arbeidet i å grave, frakte lik fra gasskamrene og kaste dem i massegravene. Dette arbeidet var hardt og grusomt, for det hendte fangene sendte sine egne slektninger eller venner i gasskamrene eller måtte bringe dem til massegravene.

Jødenes levetid var som regel kortvarig. Leirkommandanten foretok stadig nye utvelgelser fra togene som kontinuerlig rullet inn foran den kunstige togstasjonen og erstattet dem med de som hadde vært i leiren en stund. Til enhver tid hadde leiren om lag 1 500 fanger.

I nedre leir bygde kommandanten et lite samfunn. Der ble det laget gater med gateskilt, butikk, skredder – og skomakerverksted, restaurant og en barberer. Små hager ble anlagt, og det ble bygd en stor scene på en åpen plass. Der måtte fangene selv bidra med underholdning. Det kunne være konserter, skuespill eller boksekamper. Et orkester spilte marsjer for jødene som ble jaget inn i gasskamrene om dagen og jazz og dansemusikk for SS-soldatene, det ukrainske vaktmannskapet og noen utvalgte jøder om kvelden.

Det fantes også jødiske kvinner i leiren. Kvinnene arbeidet gjerne for tyskerne med husvask og barnepass. Det hendte at en kvinne og en mann fant hverandre, og kjærligheten fikk blomstre på tross av de groteske forholdene i leiren. Ved noen anledninger ble det arrangert bryllup når det skjedde.

Likbrenning

De store massegravene i øvre leir ble etter hvert et problem. Over gravene var det et tynt lag med jord. På varme dager gikk forråtnelsen raskere og stanken ble uutholdelig.

I februar 1943 var aksjonen nær fullført. Rundt 1 650 000 av de 1,7 millionene jødene i Generalguvernementet var da utryddet. På dette tidspunktet besøkte Heinrich Himmler Treblinka. Han hadde erfart fra Auschwitz at massegraver var uheldig, de førte med seg smitte og stank og kunne ødelegge bevisene for ettertida. Derfor påla han leirledelsen å brenne likene som lå nedgravd i jorda. Leirkommandanten sendte bud på en ekspert på likbrenning som effektiviserte brenningen. Han murte opp noen påler som han plasserte jernbaneskinner på. Over skinnene la han likene og under tente han bål. Ved hjelp av to gravemaskiner ble likene hentet opp av massegravene og plassert ved de store ”grillene”. De jødiske fangene måtte deretter plassere dem på jernbaneskinnene. Dette arbeidet ble gjort om dagen. Om natta brant de enorme bålene så befolkningen som bodde i området både så og luktet hva som var i ferd med å skje. På det meste ble opp til 12 000 lik brent pr. døgn. Dagen etter ble asken lagt tilbake i gravene etter at beinrestene var knust.

Opprør

Utover forsommeren 1943 forstod fangene at leirens dager var talte. Det kom stadig færre vogntog med jøder, og arbeidet med å brenne likene gikk raskt. Fangene viste at den dagen de siste sporene etter utryddelsen var ødelagt, ville de også dø.

En motstandsbevegelse hadde i lengre tid forberedt et opprør. De stjal våpen fra våpenlagrene i leiren og la planer. I slutten av juli ble den siste massegrava åpnet.

Den 2. august tok de ca. 850 jødene som var igjen i leiren hevn. De drepte noen vakter, satte fyr på leiren og i kaoset som oppstod flyktet mange til skogs. Det antas at ca. 100 kom seg unna og overlevde. Resten ble drept enten under opprøret eller i dagene som fulgte. Deretter ble leiren stengt.

Mer enn 750 000 jøder og titusenvis av sigøynere ble myrdet i Treblinka. Sporene etter leiren ble fullstendig fjernet i november 1943. På åstedet for ugjerningene ble det bygd en gård av mursteinene fra gasskammeret. En ukrainer ved navn Strebel som hadde vært vakt bosatte seg der med familien sin.

Etter at familien Strebel forlot området, lette befolkningen etter gull og andre verdisaker i området. Det de fant, var lik.

I dag står 17 000 steiner her til minne om utslettelsen av 17 000 jødiske menigheter i Polen.

Etter Aktion Reinhardt

Etter at Aktion Reinhardt var avsluttet og de tre leirene nedlagt, var det Birkenau som overtok som hovedsete for tilintetgjøringen av de europeiske jødene. Da de fire nye krematoriene med gasskamre stod ferdig til bruk i 1943 og etter at det ble bygget jernbanespor helt inn i leiren i 1944 hadde Birkenau en enorm drapskapasitet.

Utviklet av: Folkebadet.no