Theresienstadt

Theresienstadt var formelt sett ingen konsentrasjonsleir, men en getto og en samlings- og transittleir. Den lille festningen ble brukt som Gestapo-fengsel, selve byen – egentlig en garnisonsby – ble omgjort til getto og tjente som samle- og transittleir for først og fremst deportasjoner til Auschwitz.

Bakgrunnshistorie

Den lille festningen ble bygget i siste del av 1700-tallet, som en del av det store fesningskomplekset i nærheten av der hvor elvene Elbens og Ohre/Eger møtes. Festningen fikk navnet Theresienstadt (Terezin) etter den østerrikske keiserinnen Maria Theresa. Theresienstadt var en garnisonsby. Nesten helt fra starten ble den lille festningen benyttet som fengsel; foruten soldater var mange av fangene med i frigjøringskampene i sentral- og sydøst-Europa.

Under den tyske okkupasjonen ble alle fengsler i landet fylt til randen som følge av nazistenes masseforfølgelser, og i 1940 ble den lille festningen i Terezin tatt i bruk som et av fengslene for Gestapo i Praha. De første fangene ankom 14. juni 1940. De fleste som ble sendt hit var tsjekkiske jøder, men også fanger fra andre land som Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia ble sendt hit i løpet av krigen. På slutten av krigen ble også noen britiske krigsfanger og noen franskmenn sendt til festningen.

Det er viktig å skille mellom den lille festningen og selve byen. Den lille festningen tjente som Gestapofengsel fra 1940 og var forbeholdt mannlige fanger. Etter attentatet på Reinhardt Heydrich i juni 1942 ble det innrettet en kvinneavdeling. Mannsavdelingen ble utvidet i 1943. Det var først og fremst tsjekkiske motstandsfolk som var fanger i dette fengselet, men i de siste årene av krigen var det også mange andre fanger.

Høsten 1941 ble den ikke-jødiske delen av befolkningen i byen Theresienstadt – ca. 3 500 mennesker – evakuert og en jødisk getto ble opprettet i november 1941. Gettoen skulle tjene som samle- og transittleir for jøder fra Böhmen og Mähren. Etter Wannsee-konferansen i januar 1942 ble gamle og prominente jøder fra Tyskland og andre europeiske land deportert hit. Gettoen i Theresienstadt tjente fra dette tidspunktet tre formål:

  1. Transittleir for deportasjoner til Auschwitz
  2. Drap
  3. Propaganda

Også i denne leiren var det spesielt de jødiske fangene som led en grusom skjebne. I de fleste tilfeller var Theresienstadt et midlertidig stopp på veien til forskjellige krigsretter, fengsler og konsentrasjonsleire. I leiren omkom flere tusen mennesker som følge av dårlige levevilkår, sykdom og tortur.

Mot slutten av krigen brøt det ut en tyfusepidemi i den overfylte leiren og skapte horrible tilstander der mange døde. 5. mai 1945 forlot nazistene leiren, og en hjelpeaksjon ble med det samme satt i gang av leger og pleiepersonell fra byene Praha og Roudnice. Stor innsats ble også gjort av den lokale befolkning. De allierte ved den Sovjetiske Røde Armé, ankom Terezin 8. mai 1945. Det sovjetiske legekorps fikk hurtig bukt med epidemien, og rekreasjon av fangene ble avsluttet i august 1945.

I årene 1945-1948 ble Terezin benyttet til den tyske befolkning, som ble flyttet ut av Tsjekkoslovakia.

På de forhenværende fangers og de pårørendes initiativ besluttet regjeringen i 1947 å opprette minnestedet Terezin. Formålet er å vitne om de tragiske konsekvensene ved undertrykkelse av frihet, demokrati og menneskerettigheter.

Hvorfor Theresienstadt?

Etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, begynte den tyske antisemittismen å gjøre seg gjeldene som systematiske tiltak rettet mot en begrensning av jødenes bevegelses- og handlingsfrihet. Disse systematiske tiltakene kom i form av lover og dekreter rettet mot jødene som definert gruppe i juridisk forstand, og tiltakene ble stadig utvidet, med tre viktige merkeår.

I 1933 ble jøder utelukket fra tysk statstjeneste.

I 1935 ble såkalte ”blandingsekteskap”, det vil si ekteskap mellom jøder og ariere forbudt og det ble innført en definisjon av begrepet ”jøde” som skulle gjelde til krigens slutt (”Nürnberg-lovene”).

I 1938 ble jødene ytterligere segregert gjennom en rekke forordninger som utelukket dem fra de fleste yrkene, begrenset deres mulighet til fri ferdsel og som tvang jødene til å bo i spesielle ”jødiske” leiegårder i tyske byer (som en form for gettoisering).

I perioden 1933 til 1939 forsøkte tyske myndigheter også å tvinge tyske jøder til å emigrere i så stort antall som mulig. Jødene var i midlertidig ikke spesielt velkomne immigranter i andre land, så dette begrenset muligheten til emigrasjon sterkt.

Perioden 1939 til 1941 markerer en overgang i den anti-jødiske politikken fra Tyskland sin side og denne overgangsperioden startet i det alt vesentligste med okkupasjonen av deler av Polen. Da ble ytterligere 3 millioner jøder knyttet til det tyske riket. Jøder ble nå deportert fra Böhmen og Mähren til det såkalte ”Generalgouvernment”, det området av Polen som Tyskland ikke hadde inkorporert. Emigrasjon av så mange jøder var utenkelig og i en periode lekte man med tanken om å opprette et jødisk reservat på Madagaskar. I mellomtiden ble det opprettet gettoer i Polen og jødene ble segregert fra den øvrige befolkning. Den såkalte Madagaskar-planen var imidlertid bare et skyggespill og en ønskedrøm fra de tyske byråkratene. Det ble at enda mer radikale løsninger var på trappene. Under det tyske angrepet på Sovjetunionen den 22. juni 1941 fulgte spesielt opprettede politiavdelinger, SS-Einsatztruppen, etter de fremrykkende tyske troppene. Bak fronten påbegynte de ”den endelige løsningen av jødespørsmålet i Europa” ved systematisk og i stort antall å drepe jødiske menn, kvinner og barn. Høsten 1941 ble det første tilintetgjørelsessenter montert i den lille polske landsbyen Chelmno (Kulmhof), ikke langt fra Lodz. Der ble jødiske ofre drept ved å bli gasset i hjel i spesialbygde gasslastebiler. Før hadde det vært gjennomført ulike eksperimenter med gass som drapsmetode i ulike tyske fengsler, leirer og anstalter.

Det var i denne spesielle atmosfæren at tyskerne besluttet å bruke den lille festningbyen Terezin, ca. 14 mil nord for Praha som en jødisk getto. 24. november 1941 ble de første ”Arbeitsjuden” sendt dit for å klargjøre festningen til bruk som getto. Og i 1942 ble byen, som tyskerne kalte Theresienstadt, tatt i bruk som getto. Under krigen bodde det normalt 30-40 000 personer til enhver tid. Før krigen hadde Theresienstadt ca. 7 000 innbyggere. Toppen ble nådd i desember 1942 med nesten 60 000 fanger.

I motsetning til andre gettoer opprettet av tyskerne selv i de okkuperte områdene i øst eller av tyske allierte i Ungarn og Romania, hadde gettoen i Theresienstadt en spesiell plass i den tyske tenkningen rundt ”jødeproblemet”. Den skulle brukes som propaganda til å styrke myten om at deportasjonen av ofre til tilintetgjøringsleirene i Polen var en form for ”evakuering”. Under den såkalte Wannsee-konferansen i januar 1942 ble Theresienstadt trukket fram som en getto for eldre og syke jøder; jøder som ikke kunne gjøre tjeneste som arbeidere i øst. Gettoen skulle også hus jødiske krigsveteraner fra første verdenskrig og såkalte ”prominente”, det vil si jøder som var så kjente i kunstnerisk eller vitenskapelig sammenheng at det kunne bli reist spørsmål om dem både fra tysk og utenlandsk hold.

Slik ble Theresienstadt viktig, ikke bare i det kontinuerlige arbeidet for å skjule hva som skjedde med de jødiske ofrene, men også for tyske byråkrater selv. Det var psykologisk vanskelig å forsvare deportasjon av gamle mennesker som ikke kunne arbeide, eller deportasjon av jødiske veteraner som kunne argumentere for at de sloss for Tyskland under første verdenskrig. Disse psykologiske problemene ble løste med Theresienstadt som skjold.

De spesielle omstendighetene som følger opprettelse og driften av Theresienstadt må imidlertid ikke skjule at gettoen hovedsakelig var som andre gettoer, en transittleir for transport til Auschwitz eller andre tilintetgjørelsesleire. Den var som andre gettoer styrt av tyskerne gjennom et såkalt ”Judenrat”, et jødisk råd som skulle forenkle tyskernes administrasjon av gettoen. Det var et eldreråd som stod for den indre administrasjonen av leiren. Theresienstadt hadde også andre karakteristika, vanlige for andre gettoer, nemlig en systematisk utsulting av ofrene, som førte til at mange av de 181 000 jødene som ble sluset gjennom gettoen, døde av underernæring eller sykdommmer som følge av underernæring. Til tross for dette, var imidlertid gettoen også spesiell, fordi mange kunstnere ble sendt dit. I den uvirkelige atmosfæren som hersket i gettoen, hvor ofrene ikke kunne vite hvordan neste dag ville fortone seg, ble det produsert mange store kunstverk. Det ble også holdt konserter og teaterforestillinger, selv om kunstneriske uttrykk var under streng tysk kontroll.

Tysk propaganda

I tysk propaganda ble gettoen i Theresienstadt brukt for å motbevise ryktene om massedrapene på jødene. I 23. juli 1944 kom det en delegasjon på inspeksjon til gettoen. En dansk representant fra Utenriksdepartementet og en dansk Røde Kors-delegat deltok i inspeksjonen. Besøket var godt forberedt. Ekstra mange fanger var blitt deportert til Auschwitz slik at gettoen skulle ha et akseptabelt innbyggerantall. Siden februar 1944 hadde fangene blitt beordret til å pusse og pynte fasader, lage park og teatersal, opprette skole og bedre forholdene for de syke, slik at området skulle se pent og innbydende ut. En barneopera (Brundibar) ble satt opp med jødiske barn som skuespillere og sangere. De danske jødene fikk bedre boforhold, og noen familier fikk flytte sammen. Forbedringene i Theresienstadt var for det meste overflatiske, men de bedrede boforholdene og det oppgraderte hospitalet fikk jødene beholde. Ei tid etter besøket ble det laget en film hvor fangene måtte spille lykkelige gettoinnbyggere. De fleste som ble tvunget til å være med, ble deretter deportert til Auschwitz.

Deportasjon til Auschwitz-Birkenau

På tross av leirens pene fasade lå det en trussel og hvilte over fangene i Theresienstadt. Gettoen fungerte som en transittleir. Fra oktober 1942 ble jødiske familier deportert fra Theresienstadt til Auschwitz-Birkenau. En høyere offiser kunne komme fra Berlin med ordre om at 5000 personer skulle være klare til transport dagen etter. Det var det jødiske rådet som måtte organisere deportasjonslistene. På denne måten ble om lag 88 000 personer sendt til dødsleirene i Polen via Theresienstadt.

I Birkenau ble det opprettet mindre leirer i den store leiren. Det fantes en kvinneleir og en leir for sigøynerne der. I dette systemet ble det også etablert en egen intern leir for jøder fra Theresienstadt. Som regel ble jødene oppstilt i rekker og en høyere offiser foretok seleksjon. Kvinner, barn og gamle ble deretter drevet inn i gasskamrene, mens sterke menn og kvinner ble sendt til arbeidsleirer.

Jødene fra Theresienstadt fikk leve i leiren i noen måneder sammen med familien. De kunne motta pakker og sende brev til slektninger. Dette var en dekkmanøver fra tyskernes side, for det hadde begynt å gå rykter om massemord på jødene. Nazistene håpte at resten av verden skulle få høre om de gode forholdene som jødene fra Theresienstadt levde under, men på sensommeren 1944 ble de fleste av Theresienstadt-jødene drept i gasskamrene i Birkenau.

I september og oktober 1944 økte transportene fra Theresienstadt kraftig.

25 000 – 30 000 menn, kvinner og barn ble sendt på transport i disse to månedene. Samtidig kom det stadig nye transporter til ”gettoen”. De allierte styrkene presset tyskerne tilbake, og konsentrasjonsleirer som lå i skuddlinja ble evakuert. Fangene ble sendt via Theresienstadt til konsentrasjonsleirer i sentrale deler av Tyskland.

I februar 1945 fikk 1200 jøder reise til Sveits fra Theresienstadt. Noe var i ferd med å skje. Usikkerheten blant de som var igjen var stor. De kunne aldri vite hva som var sant og hva som var løgn. I Theresienstadt visste de hva de hadde, men ikke hva som ventet ved en transport.

Danske jøder

Det kom ingen nordmenn til Theresienstadt, men 481 danske jøder ble sendt til gettoen i Tsjekkia. De kom i tre omganger. Den første gruppen på 284 personer ble sendt fra Danmark med tog den 2. oktober 1943. Inntil da hadde danske jøder vært beskyttet av regjeringen. Men 29.august 1943 ble den danske regjeringen avsatt, og okkupasjonsmakten overtok den direkte styringen av landet. Tre av jødene greide å flykte i Roskilde. 13. oktober og 23. november ble ytterlige 190 danske jøder sendt til Theresienstadt. Inklusiv senere ”etterleveranser” ble totalt 481 danske jøder deportert til gettoen.

Det store flertallet av de danske jødene greide å flykte til Sverige, men de som var blitt igjen stod uten beskyttelse. Det tok ikke lang tid før de ble brutalt hentet ut av sine hjem. Sjokkerte og engstelige ble de skipet over til Tyskland, presset inn i kuvogner og sendt mot ukjent sted. De hadde hørt rykter om jødenes skjebne i Polen og fryktet det verste.

12.oktober 1943 ankom den første danske gruppen til Theresienstadt. Oppholdet var særlig hardt i begynnelsen. Mange døde av utmattelse og sult. Men i februar 1944 kom de første pakkene fra dansk Røde Kors. Gleden var stor og livet foreløpig reddet.

De danske jødene blir hentet

Den danske rabbineren Friediger forteller i boka om Theresienstadt at han ofte dagdrømte om måten de danske jødene skulle reddes på: enten med fly eller danske busser som kom fra København og hentet dem. Men da han ble fortalt at det stod en dansk bil utenfor leirkommandantens kontor, nektet han å tro at det var sant. Ikke før han stod ansikt til ansikt med den danske legen Johannes Holm, som fortalte ham om ”hvite-busser-aksjonen”, gikk det opp for ham at det var sant.

Friediger skriver i boka Theresienstadt : ”Jeg bilder meg inn, at hvis Himmelsen i dette Øjeblik havde aabnet sig for mig, saa vilde den Herlighed, jeg kunne skue, næppe have gjort et mer overvældende Intryk paa mig end denne Meddelelse. Jeg sad som forstenet paa min Stol og maa faaet et saa mærkværdig Ansigtsudtryk , at Dr. Holm maatte gentage sin Meddelelse, og Lejrkommandanten i en uvant blid Tone maatte bekræfte Rigtigheden af denne Meddelelse.”

De danske jødene var blitt populære i gettoen. Ved avskjeden 15. april 1945 spilte orkesteret opp, og omtrent alle gettoens beboere stod langs veiene og vinket og tok farvel. Med en blanding av grenseløs glede og vemod over å forlate sine venner i Theresienstadt, reiste 423 jøder til Sverige, tre av dem var blitt født i utlendighet. 53 var døde. De hadde bukket under i sult og sykdom. Totalt ble 1623 fanger reddet til Sverige og Sveits før krigens slutt.

Evakueringen av andre leirer ettersom de allierte nærmet seg fra øst og vest medførte at tusenvis av nye jødiske fanger kom til Theresienstadt i siste halvdelen av april 1945. Dette medførte at epidemier blusset opp. Danskenes befrielse ble mottatt med blandede følelser av fangene som var igjen. De opplevde danskene som en sikkerhet mot tilintetgjørelsen, fordi de hadde fått bedre behandling enn andre jøder. 29. april 1945 kom en representant fra Det internasjonale Røde Kors til Theresienstadt . Han tok byen under sin beskyttelse. Seks dager seinere rømte kommandanten fra leiren, og 7. mai ble det offentliggjort at krigen var slutt. Dagen etter kom russerne.

I overkant av 155 000 mennesker kom til Theresienstadt. Av disse døde ca 35 000 i gettoen (9 000 er begravet i en massegrav, asken fra 22 000 mennesker ble tømt i elven), og nær 87 000 ble sendt til Auschwitz. Av disse overlevde 3 600. Det ble født 207 barn i Theresienstadt i løpet av leirens eksistens.

Deler av teksten er hentet fra:
Hvite busser, med norsk ungdom til Hitlers dødsleire
Minnestedets brosjyre.

Utviklet av: Folkebadet.no