Sachsenhausen

Byggingen av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg ca. 30 km nordøst for Berlin begynte sommeren 1936, mens de olympiske sommerlekene ble arrangert i Berlin. Fanger fra konsentrasjonsleiren Esterwegen ble overført til Oranienburg for å begynne byggingen av det som skulle bli den nye mønsterleiren i det nasjonalsosialistiske fangeleirsystemet.

I løpet av de ni årene leiren var i drift som konsentrasjonsleir for mannlige fanger var mer enn 200 000 mennesker fra om lag 40 nasjoner fanger i leiren og titusenvis av dem døde som følge av sult, sykdommer, mishandlinger, medisinske eksperimenter eller henrettelser. Det nøyaktige antallet døde vil forbli ukjent.

Utvikling

Tårn A – fangeleirens inngangsport og hovedvakttårn – var leirens høyeste bygning og smijernsporten bar innskriften Arbeit macht frei (”arbeid gjør fri”), noe som virket som en hån overfor alle fangene som bukket under for det umenneskelig harde tvangsarbeidet som ble pålagt dem. Foran tårn A lå appellplassen og deretter fulgte – i vifteform – fire rekker med brakker, de fleste av dem boligbrakker for fangene, andre rommet ulike enheter som desinfeksjon, kjøkken, lager og vaskeri.

De første fangene som kom til Sachsenhausen var tyske politiske fanger. I 1938 ble mange jøder og personer som ble ansett som ”asosiale” sendt til leiren. Dessuten kom de første utenlandske fangene til leiren etter at Østerrike ble en del av Tyskland. Leiren ble fort overfylt og leiren måte utvides med nye boligbrakker. Disse brakkene fikk tilnavnet ”den lille leiren” og også ”jødebrakkene” fordi flest jødiske fanger ble innkvartert her. Etter denne utvidelsen hadde leiren 68 brakker, de fleste boligbrakker for fanger.

Sachsenhausen var ikke bare en fangeleir. I direkte tilknytning til denne leiren ble det i 1938 opprettet en SS-troppeleir, kasernen lå syd for fangeleiren. Dermed tjente Sachsenhausen også som en opplæringsleir for vaktmannskaper. I tillegg fikk også Inspektion der Konzentrationslager (”Konsentrasjonsleirenes inspeksjon”) – sentraladministrasjonen for alle konsentrasjonsleirene – sitt sete ved siden av leiren dette året. Dermed ble Oranienburg sentrum for det nasjonalsosialistiske konsentrasjonsleirsystemet.

Etter at Tyskland innledet 2. verdenskrig med angrepet på Polen 1. september 1939, kom det stadig flere fanger til leiren og leiren ble også gradvis internasjonalisert. På slutten av krigen stammet så mange som 90 % av fangene fra okkuperte eller annekterte land. De fleste fangene var politiske eller ”kriminelle” fanger. De fleste jødiske fangene ble sendt videre til Auschwitz og drept der, bortsett fra 50 jøder som ble satt til å jobbe i en falskmynterkommando, slik som nordmannen Moritz Nachtstern. Da leirene i øst ble evakuert fra andre halvdel av 1944, kom det igjen jødiske fanger til leiren. Menn fra om lag 40 nasjoner ble sendt til denne leiren. Noen av uteleirene hadde imidlertid kvinnelige fanger. I de siste månedene ble også noen kvinnelige fanger innkvartert i selve hovedleiren Sachsenhausen etter at deres uteleir Auer-verkene ble bombet. Kvinnene ble holdt strengt avskilt fra de mannlige fangene.

Arbeid

Tvangsarbeid var et sentralt aspekt for fangenes hverdag i leiren, og arbeidsdagen kunne vare opptil 10-12 timer. I 1938 ble et industriområde med ulike verksteder opprettet vest for fangeleiren og dette markerte begynnelsen på bruken av fangene som tvangsarbeidskraft i leiren.

Den SS-eide bedriften Deutsche Erd- und Steinwerke (”Tysk jord- og steinverk”) ble grunnlagt samme år og skulle stå for opprettelsen og driften av teglverk og steinbrudd. Disse trengtes for å skaffe materialer til de mange byggeprosjektene som Hitlers arkitekt (og senere rustningsminister) Albert Speer sto i spissen for. For å kunne realisere disse trengte nazistene både produksjonssteder og arbeidskraft. Dette fikk betydning for mange av de konsentrasjonsleirene som ble opprettet på andre halvdel av 30-tallet. Mange av dem ble nettopp opprettet på steder med mulighet for teglstein- og granittutvinning og fangene representerte en viktig kilde til arbeidskraft. Slik var det også i Sachsenhausen. Et stort teglverk, Klinkerwerk, ble anlagt i tilknytning til leiren ved den daværende Hohenzollern-kanalen (nå Ober-Havel-kanalen). Denne utekommandoen og senere uteleiren var ansett som den mest brutale i leiren og tjente delvis også som straffeleir.

Det ble også opprettet et stort industriområde øst og nordøst for fangeleiren med verksteder og lager for radiosendeutstyr (SS-Nachrichtendepot), ulike kjøretøy (SS-Kraftfahrzeugdepot) og et hovedlager for diverse utrustning som trengtes for å drive leiren (SS-Hauptzeugamt) samt våpenverksteder og materiallager. Mange av fangene i leiren arbeidet her. Dessuten var en del fanger innsatt som arbeidskraft i ulike kommandoer innad i fangeleiren som i vaskeriet, kjøkkenet, ulike sorteringskommandoer eller lagre etc.

Uteleirer

I løpet av andre verdenskrig fikk fangene stadig større betydning som tvangsarbeidskraft i SS-eide bedrifter i leiren. Dessuten utviklet det seg et nært samarbeid mellom konsentrasjonsleirsystemet og rustningsindustrien, og fanger ble utleid som tvangsarbeidskraft til statlig og privat industri. Opprettelsen av uteleirer og utekommandoer er knyttet til leirsystemets samarbeid med rustningsindustrien. Et problem besto imidlertid i den dårlige produktiviteten fordi fangene som skulle innsettes som tvangsarbeidere som regel var svært underernærte og svake. Dette førte til innføringen av et premiesystem høsten 1942-1943, tillatelse for noen av fangene til å motta matpakker samt opprettelsen av leirbordeller. Disse tiltakene ble ikke gjort for å bedre fangenes levevilkår i leiren, men kun for å bedre produktiviteten i tvangsarbeidet.

Sachsenhausen fikk etter hvert mange uteleirer. Det nøyaktige antallet er ikke kjent, men det var over hundre og de lå spredt over et stort geografisk område. I januar 1945 var så mange som 60 % av fangene plassert i utekommandoer og uteleirer. Den største uteleiren var Heinkel i tilknytning til Heinkel flyfabrikk i Oranienburg med over 6 000 fanger, en annen stor uteleir var Falkensee ved Demag-verket i Falkensee (Berlin-Spandau).

Død

Sachsenhausen var ingen utryddelsesleir slik som Auschwitz, Chemno, Treblinka og de andre utryddelsesleirene i øst. Likevel var leiren våren 1941 åsted for leirsystemets første systematiske massemord da syke fanger ble utplukket og sendt til ”pleiehjemmet” Sonnenstein-Pirna og drept med giftgass. Slike seleksjoner var ledd i nazistenes storstilte ”eutanasi”-aksjon mot faktiske og påstått syke fanger.

Etter at krigen mot Sovjetunionen var i gang, ble det innledet et omfattende massemord på sovjetiske krigsfanger under det påskudd at de var ”politiske kommissærer”. Høsten 1941 ble det innrettet en provisorisk brakke i industrigården på vestsiden av leiren hvor et nakkeskuddsannlegg skulle utprøves. I løpet av de neste tre månedene ble mer enn 10 000 sovjetiske krigsfanger myrdet her. Dette nakkeskuddssannlegget ble ansett som svært effektivt og derfor bygget inn som fast inventar i utryddelsesbygningen, kalt ”stasjon Z”, som ble bygget i 1942. Bygningen inneholdt nakkeskuddsanlegg, likkjeller og et større krematorium. Kallenavnet ”stasjon Z” viste til at bygningen var en motpol til inngangsporten ”tårn A” og dermed markerte veien ut av leiren; den gikk gjennom pipa i krematoriet. I 1943 ble det også innrettet et gasskammer i denne bygningen.

Ved siden av ”stasjon Z” var det et henrettelsessted der fanger ble skutt eller hengt. De som ble drept her, var dømt til døden (selv om dødsdommen ofte kun ble provisorisk undertegnet og vedkommende aldri ble stilt for retten) og dermed var det et formelt-legalt grunnlag for disse henrettelsene. I ”stasjon Z” ble fangene drept uten en lignende basis. Hvor mange som ble drept i ”stasjon Z” er ikke kjent, mange av dem ble heller aldri registrert som fanger i leiren, men kun brakt til bygningen for å myrdes. Fanger i leiren ble også hengt på appellplassen foran øynene på sine medfanger til skrekk og advarsel – for eksempel for påstått sabotasje eller fluktforsøk. Titusenvis av fangene i Sachsenhausen døde på grunn av manglende ernæring, sykdommer, mishandlinger, medisinske eksperimenter eller ble henrettet. Sikre tall foreligger ikke.

Norske fanger i Sachsenhausen

Sachsenhausen hadde i tiden 1940-1945 mer enn 2 500 norske fanger, de fleste av dem politiske fanger. Sachsenhausen var den leiren som flest norske tysklandsfanger ble deportert til, og ca. 25 % av dem ble sendt til Sachsenhausen for kortere eller lengre tid. De første tolv norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, bare fire måneder etter at Nazi-Tyskland angrep Norge. Disse ble sendt tilbake til Norge allerede før jul 1940. Bare noen få nordmenn ble sendt til Sachsenhausen i 1941 og først fra 1942 kan man snakke om regulær deportasjon av nordmenn til denne leiren. De fleste av nordmennene kom til leiren i 1943 og 1944, på den tiden da det var et stort behov for fanger som tvangsarbeidere til ustningsindustrien. Høsten 1944 gikk antallet deportasjoner sterkt ned, i stedet ble norske NN-fanger fra Sonnenburg overført til leiren. I 1945 ble ingen fanger sendt fra Norge på grunn av mangelen på transportmuligheter.

Det snakkes som regel om den ”harde” og den ”gode” tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første ”norskebrakke” (brakke 3, senere omdøpt” til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 ”norskebrakker” (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer.

På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14. dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den ”gode tida” (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig. De fleste nordmennene som døde i Sachsenhausen, døde i løpet av den ”harde tida” i 1941 og 1942 (og de fleste av dem i Falkensee). Nordmennene ble reddet av ”de hvite bussene” i midten av mars 1945 og brakt til Neuengamme. Derifra ble de i midten av april brakt via Danmark til Sverige. Av de om lag 2 500 nordmennene som kom til Sachsenhausen, døde om lag 200.

Krigens slutt

I de siste månedene som Sachsenhausen var i drift, hersket det hektisk aktivitet i ”stasjon Z”. Tusenvis av syke og påstått farlige fanger ble myrdet eller deportert til andre leirer. Nordmennene ble evakuert av svensk Røde Kors i midten av mars 1945. Den 21. april begynte de såkalte evakueringsmarsjene fra leiren. Om lag 33 000 fanger ble oppdelt i grupper på ca. 500 personer og tvunget til å marsjere i nordøstlig retning. Tusenvis av fanger døde på grunn av utmattelse, sult, kulde eller fordi de ble henrettet underveis. Evakueringsmarsjene omtales derfor kun som ”dødsmarsjene”. Fangene som overlevde dødsmarsjen fra Sachsenhausen ble befridd mellom 2. og 5. mai i nærheten av Schwerin. Datoen varierer fordi ikke alle gruppene befant seg på samme sted. Noen ble befridd av amerikanske styrker, andre av sovjetiske enheter. Den 22. og 23. april ble om lag 3 000 fanger som var blitt forlatt i leiren – og som SS ikke rakk å drepe før de måtte flykte – befridd av den Røde Armé.

Etter 1945

Etter at leiren ble befridd 22. april 1945 ble syke fanger pleiet i sykebrakkene. Leiren ble liggende i den sovjetiske sonen og i august samme år ble området tatt i bruk som sovjetisk interneringsleir (NKWD-Speziallager Nr. 7/Nr. 1). Sachsenhausen var i bruk som sovjetisk interneringsleir for tyske nazister fram til 1950, da den ble overført til østtyske myndigheter og oppløst. Interneringsleiren var ingen konsentrasjons- eller utryddelsesleir, likevel ble mange holdt som fanger i årevis uten å få prøvd sin sak for retten og tilstandene i leiren var svært dårlige. Av de om lag 60 000 fangene døde om lag 12 000.

Høsten 1947 ble det avholdt en sovjetisk rettssak mot Sachsenhausens siste kommandant, Anton Kaindl, tolv andre som hadde hatt sentrale posisjoner i leirledelsen, en sivilt ansatt og to funksjonsfanger. 14 fikk livsvarig straff og to av dem ble dømt til 15 års fengsel med tvangsarbeid. De dømte ble sendt til arbeidsleir i Sibir og seks av dem døde der. Dessuten ble det ført flere mindre prosesser mot gjerningsmenn fra Sachsenhausen både for sovjetiske militærdomstoler og for vesttyske og østtyske domstoler. Totalt har det blitt ført om lag 120 rettssaker på bakgrunn av forbrytelser i leiren Sachsenhausen.

22. og 23. april 1961 – 16 år etter leirens frigjøring – ble minnestedet Sachsenhausen åpnet. Etter Tysklands gjenforening i 1990 begynte en storstilt renoveringsfase i museet og mange nye utstillinger har blitt åpnet i de siste årene, spesielt i sammenheng med 60- års- markeringen for andre verdenskrigs slutt i 2005.

Sachsenhausen var planlagt som en modelleir og skulle være et arkitektonisk forbilde for leirer som skulle bygges senere. Alle delene av leirkomplekset – som fangeleir, kommandanturet, verkstedene, vaktmannskapenes kaserner og boliger – skulle utgjøre en funksjonell symmetrisk enhet. Arkitekturen skulle gjenspeile nazistenes ideologi og gjøre det enkelt å overvåke og å kontrollere fangene. Det viste seg etter et par år imidlertid at arkitekturen for leiren ikke var så ideell likevel fordi fangeleiren ikke uten videre kunne utvides. Derfor ble det arkitektoniske konseptet omarbeidet og forbedret for de leirene som ble bygget senere.

Utvalgt litteratur

Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Sachsenhausen-fangene
Trygve Bratteli: Fange i natt og tåke
Karl Johan Forthun: Møte med helvete
Knut, M. Hansson: Kurér og fange
Wolfgang Benz og Barbara Distel: Der Ort des Terrors: Geschichte der nationalsozialistischen Konzentrationslager, Bd. 3

Utviklet av: Folkebadet.no