Dachau

Dachau er en forstad til München. I Dachau ble det bygd en stor ammunisjonsfabrikk under første verdenskrig. Den ble demontert i 1919 slik Versailles-traktaten krevde. Selve fabrikkbygningen fikk stå igjen, men den forfalt. Innbyggerne i Dachau brukte deler av den som materialer til sine egne byggeprosjekter.

Den første KZ-leiren

Da Adolf Hitler kom til makten, ble fabrikkbygningen og myrlandskapet rundt ekspropriert. I mars 1933 kunngjorde Heinrich Himmler – den gang kommissarisk politipresident i München, fra 1936 Reichsführer-SS – på en offentlig pressekonferanse som ble gjengitt i flere aviser at det skulle etableres en konsentrasjonsleir på området. Dette ble Tysklands første konsentrasjonsleir. Tanken var å internere kommunister, marxister og andre som ble ansett som en fare for Det tyske rikets sikkerhet. Himmler forsikret i sin kunngjøring at de internerte ville bli løslatt etter ei tids omskolering.

Fanger ble fraktet til området og fikk umiddelbart i oppdrag å bygge sin egen fangeleir. Først ble det satt opp noen primitive hytter som de skulle bo i, deretter ble et piggtrådgjerde reist rundt området. Boliger for vaktene kom opp, og til slutt satte SS i gang byggingen av selve konsentrasjonsleiren. I 1938 var arbeidet ferdig, og 34 brakker stod klare til bruk.

Theodor Eicke ble kommandant og utvikler en strukturert organisasjonsmodell for leiren som senere ble kjent som ”Dachau-modellen” og innført i andre leirer. I 1934 ble Eicke utnevnt til inspektør for alle konsentrasjonsleirene og i 1938 flyttet denne administrasjonen til t-bygningen ved konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Som i Sachsenhausen, var de første fangene som ble sendt til Dachau tyske politiske motstandere av Hitlers regime. Ettersom krigen gikk sin gang kom det fanger fra store deler av Europa, jøder og sigøynere. Leiren var først for mannlige fanger, en kvinneandel er først registrert i april 1944. Et utbredt massemord å sovjetiske krigsfanger begynte høsten 1941. Vinteren 1942 begynte mage bestialske medisinske eksperimenter i leiren. 1942-43 ble det byget et krematorium med gasskammer, men dette ble ikke brukt til massemord.

SS-skole

Dachau ble ikke bare en vanlig konsentrasjonsleir. I tida fra 1933 til 1938 var leiren også et sted for utdanning av SS-soldater som skulle bli vaktmannskaper i andre konsentrasjonsleire. Fangene fikk rollen som SS-soldatenes forsøkskaniner når de skulle øve opp sin evne til brutalitet og råskap. Dette førte til at Dachau fikk ord på seg for å være en av de verste leirene, både i Tyskland og seinere i resten av det okkuperte Europa.

Slavearbeid

Dachau var den av leirene i Det tyske riket som fikk etablert flest utekommandoer, nesten 200 stykker spredt over Sør-Tyskland og Østerrike og hvor nesten 37 000 fanger måtte arbeide for rustningsindustrien. En utekommando var en mindre underleir som lå et annet sted enn selve hovedleiren. De var ofte knyttet til industriområder eller områder hvor det ble utført anleggsarbeid. Dachaus utekommandoer lå spredt i det sydlige Tyskland og innbrakte stor fortjeneste og mye materiell til det tyske krigsmaskineriet. Himmler hadde forhandlet seg fram til en stykkpris pr fange pr dag. Som slaver ble de sendt til industriområder hvor mindre konsentrasjonsleirer ble opprettet. Stykkprisen for en fagutdannet fange var 6 RM for en arbeidsdag på 12 timer, 4 RM for en ufaglært fange. Store industrikonserner som Daimler-Benz, Siemens, AEG, BMW og I. G. Farben gjorde penger på Himmlers slaver. Dette er selskaper som også i dag er velkjente – både i Tyskland og Norge. I 1944 ble komplekser med underjordisk flyproduksjon opprettet.

Kaos og død for norske fanger

Den norske gruppen på 379 fanger som kom til Dachau fra Natzweiler i september 1944, var temmelig medtatt. I Natzweiler var de prominente, og noen hadde fått privilegerte stillinger i leiren. I Dachau måtte de begynne på bar bakke.

Mot slutten av krigen, da de allierte begynte å presse på fra vest, sør og øst, måtte stadig nye leirer evakueres. Dette førte til et enormt press på de konsentrasjonsleirene som lå i sentrale deler av det opprinnelige Tyskland. De ble overfylt, kaos rådet, lusekoloniene fikk blomstre, sykdommer florerte og svært mange døde. 37 av de norske Natweiler-fangene døde i Dachau i tida mellom september 1944 og frigjøringen.

Fordi Dachau var overfylt da fangene fra Natzweiler kom, ble mange nordmenn sendt videre til nye konsentrasjonsleirer. Noen kom til Mauthausen, andre til Neuengamme, Gross Rosen, Bergen-Belsen eller Stutthof.

På grunn av de kaotiske tilstandene i Dachau, mistet noen av nordmennene etter hvert sin status som NN-fanger, og de begynte å sende brev hjem. Dette førte til at de fikk pakker og ble registrert i kartoteket til Wanda Hjort (nå Heger). Pakkene gav næring og styrke. Registreringen førte til at de ble hentet av de hvite bussene, når den tida kom.

Noen av de norske fangene fikk gode jobber, én på kjøkkenet, to i klesteltet. En murer fikk jobb i München og opplevde paradisiske tilstander i Gestapos hovedkvarter med masse mat og behagelige senger. Etter en stund oppdaget leiradministrasjonen imidlertid at de norske fangene var NN-fanger, pakker ble inndratt og mureren hentet fra München.

Vinteren i Dachau ble meget hard, fordi NN-statusen ble gjenopprettet for Natzweilerfangene i januar 1945. En av de norske fangene ble plukket ut til å være med på å rydde vekk udetonerte bomber i München. Slike kommandoer ble kalt ”Himmelkommando”, fordi fangen med stor sikkerhet kunne regne med å bli sendt til himmels av ei bombe. Nordmannen reddet et tysk barn under arbeidet og overlevde fordi han ble flyttet til en annen kommando som takk for innsatsen.

Etter som tida gikk kom stadig flere nordmenn tilbake til Dachau fra utekommandoene som måtte evakueres på grunn av de alliertes frammarsj. Vinteren 1945 brøt en voldsom flekktyfusepidemi ut i leiren. I perioden fra 24. januar til 21. mars 1945 tok den livet av mer enn 12 000 mennesker i Dachau. Blant dem var 29 nordmenn. 23. mars kom ”de hvite bussen”e og hentet de gjenlevende nordmennene og danskene ut av leiren. 26. april ble 7 000 fanger sendt på dødsmarsj. To dager senere forlot SS leiren og da amerikanske styrker ankom leiren 29. april fant de over 31 000 gjenlevende fanger.

Av de over 200 000 fangene som skal ha blitt internert i leiren er det offisielle tallet på døde rundt 32 000. Det riktige antallet er med stor sannsynlighet mye høyere pga. store mørketall.

Deler av teksten er hentet fra boken: Hvite busser, med norsk ungdom til Hilters dødsleire

 

Utviklet av: Folkebadet.no