Buchenwald

Byggingen av konsentrasjonsleiren Buchenwald begynte den 19. juli 1937. Da var kapasiteten i Dachau og Sachsenhausen allerede sprengt. Leiren ble bygd i en skog nord for Weimar, på Ettersbergfjellet midt i Tyskland.

Leiren ble bygd i en bøkeskog (derav navnet) på Ettersbergfjellet, nord for Weimar, midt i Tyskland. Det var Himmler selv som gav leiren navnet Buchenwald; dette skjedde på ønske fra lokale myndigheter og deres ønske om av kulturbyen Weimar ikke skulle forbindes med en fangeleir. Området var ikke spesielt godt egnet på grunn av dårlig tilgang på vann. Buchenwald hadde derfor kronisk vannmangel. Sanitær- anlegget hadde en kapasitet beregnet på 20 000 fanger, men på det meste fantes det i overkant av 86 000 mennesker innenfor murene. Om lag 150 000 menn er registrert som fanger i leiren, dessuten kommer et ukjent antall kvinnelige fanger.

Det er store mørketall for hvor mange mennesker som egentlig var fanger i denne leiren fordi fangenumrene ble brukt flere ganger. Det er rimelig å anta at om lag 56 000 fanger døde som følge av forholdene i leiren eller ble målrettet drept.

Fangene

De to største fangegruppene i Buchenwald var politiske fanger som hadde røde trekanter på drakten og kriminelle med grønne trekanter. Det oppstod en hard maktkamp mellom disse. I begynnelsen hadde de grønne overtaket og satt i de viktigste posisjonene i fangeadministrasjonen. Men mange av de grønne ble sendt til en annen leir, og de røde kunne overta makten. I 1942 fikk de grønne overtaket igjen, men fra 1944 var SS-ledelsen i ferd med å bli likegyldig og de røde kom tilbake. Disse endringene i maktforholdet avspeilte ofte hvilke preferanser leirledelsen hadde.

En annen stor fangegruppe var jødene. I forbindelse med den såkalte Krystallnatten 9. november 1938 ble ca. 10 000 tyske jøder sendt til Buchenwald. De utsettes for grov mishandling og over 250 av dem dør. Nesten alle ble transportert til dødsleirer i 1942, men omkring 200 jøder overlevde ved å oppgi at de var håndverkere ved registreringen. Antallet jøder økte på slutten av krigen da leirene i øst ble evakuert – blant annet ankom fanger i dødsmarsjen fra Auschwitz Buchenwald vinteren 1944-45, og mot slutten av krigen fantes det rundt 6000 jødiske fanger i leiren.

Arbeid, sult og død

Arbeidsoppgavene i Buchenwald varierte. Noen fanger ble satt til steinbæring eller tunnelgraving. Dette var de tyngste oppgavene, og mange døde av utmattelse. De fleste fangene ble tvunget til å arbeide ved et stort fabrikkanlegg som lå like ved leiren. Her ble det produsert viktig krigsmateriell. Det hersker stor usikkerhet om antallet uteleirer, men den nyeste forskningen oppgir at Buchenwald hadde 136 uteleirer i løpet av sin eksistenstid.

Som i alle andre tyske konsentrasjonsleirer var kosten dårlig og begrenset, arbeidet hardt, og sulten knekte mange. Fanger som hadde erfaring som håndverkere var viktig arbeidskraft, og disse hadde størst muligheter til å overleve. Akademikere derimot fikk hardt kroppsarbeid de ikke var vant til og gikk fort under.

Sykdom var det mye av også i Buchenwald, men det ble tidlig innført vaksinasjon mot dysenteri og tyfus. Dermed unngikk man større epidemier i leiren. På tross av sykdomsbekjempelse med vaksinasjon døde ca. 33 000 fanger en ”naturlig” død.

Det fantes ikke gasskammer i Buchenwald. Fanger ble henrettet ved skyting eller henging. Buchenwald kopierte nakkeskuddsanlegget i Sachsenhausen. Det var særlig de sovjetiske fangene som ble drept på denne måten. På slutten av 1941 ble tusenvis av sovjetiske krigsfanger henrettet med nakkeskudd. Dessuten hendte det at fanger ble sendt på transport fra Buchenwald til tilintetgjørelsesleirene. Det kunne være syke, kriminelle, seksualforbrytere, ”farlige” politiske fanger eller som nevnt jøder. I desember 1941 begynte de første forsøkene i flekkfeber-forsøksstasjonen og mange fanger døde også som følge av medisinske forsøk.

Bordell

Sommeren 1943 ble 18 kvinner fra Ravensbrück sendt som prostituerte til Buchenwald. De hadde meldt seg frivillig som prostituerte mot bedre mat og levekår. Hensikten med bordellet i Buchenwald var å ødelegge det politiske fangemiljøet, men dette skal i følge kildene ha mislykkes.

De norske studentene

Det fantes også nordmenn blant fangene i Buchenwald. Det var en gruppe studenter som ble arrestert på Universitetet i Oslo 30. november 1943. Massearrestasjonen kom som et resultat av langvarig konflikt mellom okkupasjonsfiendtlige og okkupasjonsvennlige studenter og lærere. En brann i universitetets aula gjorde utslaget, og 544 studenter ble sendt til Tyskland. 291 studenter ble sendt til St. Andreas ved Sennheim, resten, 353 studenter, kom til Buchenwald 14. januar 1944, og møtet med konsentrasjonsleiren kom som et sjokk for de unge studentene. De fikk samme harde behandling som alle andre fanger, ble barbert, dusjet, fratatt alle klær og eiendeler og måtte lære tysk eksersis.

Det skulle imidlertid vise seg at de norske studentene var i en særposisjon som fanger. Svenske myndigheter hadde reagert skarpt da det ble kjent at studentene var blitt arrestert, og SS-leder Himmler forstod at han befant seg på tynn is. Derfor fikk studentene spesialbehandling. De slapp å arbeide, fikk god og næringsrik mat, ble undervist av professorer fra et universitet i nærheten, kunne la håret gro og fikk sine egne klær tilbake. I tillegg til SS-maten fikk de Røde Kors-pakker med mat og vitaminpiller. En slik rikdom gjorde at de kunne bytte til seg andre varer som de trengte, samtidig som overskuddet av deres mat kunne komme andre, mindre heldige fanger til gode.

De norske studentene ble flyttet til en egen blokk og holdt atskilt fra de andre fangene. De hadde heller ikke lov til å snakke med dem. Isolasjonen og mangelen på arbeidsoppgaver kunne gjøre tida lang for nordmennene i Buchenwald. Nils Apeland skrev dagbok under hele oppholdet og dagboka ble utgitt etter krigen under tittelen Fra Aulaen til Buchenwald. En vanlig hverdag beskriver Apeland slik:

”Mandag 6. mars. Foredrag og sang. Mathenting og gymnastikk. Lesning og bridge-spilling. Slik fordriver vi dagene nå. Hvis jeg kunne huske alt det jeg har hørt om i foredragene, ville jeg vært som en liten utgave av Familieboken. Men vi glemmer så altfor fort det vi bør huske, og husker altfor lenge det vi vil glemme. En bakvendt verden.”

Foredragene laget studentene selv og holdt for hverandre. I tillegg kom det forelesere fra et universitet i nærheten og underviste i nazistisk ideologi og raseteori.

Bombeangrep og motstand

De norske studentene opplevde det store bombeangrepet på leiren 24. august 1944. Allierte fly bombet med stor presisjon fabrikkanleggene like utenfor leiren. Fangene som arbeidet der hadde ikke lov til å gå i dekning, mange døde og ble såret. Dessuten oppstod det brann, men uten alvorlige følger for fangene. Hensikten med angrepet var å ødelegge tysk krigsindustri, og i Buchenwald lyktes de allierte med det.

I Buchenwald eksisterte det ulike undergrunnsgrupperinger. Kommunistene hadde sin retning, sosialdemokratene en annen. Motstandsbevegelsens mål var å arbeide for at de politiske fangene bevarte makten i leiren. SS-ledelsen hadde skaffet seg mange tystere blant fangene ved å gi dem særbehandling. En egen justis blant fangene førte til at de verste tysterne ble tatt hånd om og drept.

I september og oktober 1944 ble om lag 2 000 danske politifolk overført til leiren fra Neuengamme. 60 av dem dør før de sendes videre ved årets slutt. I de siste månedene ankommer også fem norske jøder som har overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz. Disse er Julius Paltiel, Samuel Steinmann, Leo Eitinger og brødrene Assor og A. B. Hirsch. Disse klarer å komme i kontakt med de norske studentene og får mat og klær av dem.

Frigjøringen

Alle de internerte forstod at krigen nærmet seg slutten våren 1945. På dette tidspunktet hadde Buchenwald over 100 000 fanger, ¾ av disse befant seg i uteleirene. Dermed var Buchenwald det største leirkomplekset som fremdeles eksisterte. 1. mars ble de norske studentene sendt med tog til Neuengamme som et ledd i Bernadotte-aksjonen. De fem norske jødene måtte bli igjen i leiren.

Kvelden den 6. april viste appellen at leiren hadde ca. 47 500 fanger. 6 000 jøder var blitt samlet til evakuering dagen før. 7.-10.april ble over 28 000 fanger sendt på dødsmarsjer til Dachau, Flossenbürg og Theresienstadt. Titusenvis dør. Buchenwald ble frigitt 11. april 1945. Da de amerikanske troppene ankom, hadde den organiserte undergrunnsbevegelsen i Buchenwald allerede overtatt kommandoen. De hadde i dagene før gjort alt de kunne for å forsinke ryddingen av leiren. Troppene ble hilst av jublende og marsjerende bevæpnede fanger. Det var ca. 21 000 fanger i leiren ved frigjøringen, av dem var ca. 3000 jøder – blant dem de fem norske jødene – som den siste tida hadde gjemt seg blant de andre fangene for å unngå å bli drept.

General Dwight D. Eisenhower kom til leiren den 13. april, samme dag som mat og medisiner ble brakt inn. Eisenhower var rystet over det han fikk se. Han inviterte presse og parlamentarikere fra allierte land til å komme til leiren og fortelle om det de så. Grufulle og detaljerte beskrivelser av hauger med lik og nærmest døde levende mennesker desperate av sult ble trykt i avisene. Slik fikk verden se med sine egne øyne hvordan tyskerne hadde behandlet sine ofre. 4. juli 1945 overlot de amerikanske styrkene Buchenwald til Sovjetunionen. Leiren var da nesten tom for fanger.

Etter krigen I juli-august 1945 benyttes leiren av NKWD – de sovjetiske hemmelige tjenestene – som sovjetisk spesialleir nr. 2. Interneringsleiren var i drift frem til februar 1950 og hadde om lag 28 500 fanger, ca. 1 000 av dem var kvinner. De aller fleste av dem var nazister. Ca. 1 500 ble sendt på tvangsarbeid til Sovjetunionen. Over 7 000 fanger i leiren døde pga. sykdommer, kulde og sult.

Minnestedet Buchenwald ble innviet i 1958.

 

 

Utviklet av: Folkebadet.no