Natzweiler-Struthof

NN-leiren Natzweiler-Struthof lå i fjellandskapet Vogesene i grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike ved den lille franske landsbyen Natzweiler, sørvest for Strasbourg og ca. 900 meter over havet. Selve leiren ble liggende i en fjellskråning, og det var 50 meters høydeforskjell mellom øverste og nederste del av leiren. Fangebrakkene i leiren lå to og to på hvert trinn med inngangen vendt mot hverandre.

I fjellet Louise, som lå 1000 meter over havet, var det marmor og granitt. Like under fjelltoppen lå gården Le Struthof. I likhet med leire som Mauthausen og Flossenbürg ble Natzweiler-Struthof plassert nettopp her pga. de rike forekomstene av marmor og granitt. Disse trengtes i forbindelse med de mange byggeprosjektene som Hitlers arkitekt, Albert Speer, planla på oppdrag for Hitler.

De første fangene i leiren, om lag 150 fanger, ankom 21. mai 1941. Disse var tidligere Sachsenhausen-fanger som ble innlosjert i grisehuset på gården Strufhof, noen hundre meter nedenfor selve fangeleiren. Disse fikk arbeidet med oppbyggingen av leiren: planering av veier, opprettelsen av elektriske piggtrådgjerder rundt leirområdet og byggingen av brakker innenfor gjerdet. I løpet av 1941 ble det overført om lag 600 menn til stedet som skulle delta i oppbyggingen av leiren, over 300 menn døde. De første fire brakkene sto klar til innflytting våren 1942. Ved utgangen av 1942 var innregistrerte fanger passert 2000. Leiren var ferdig bygget ved årsskiftet 1942/43. Leiren besto da av 17 brakker innefor piggtrådgjerdet, og 12 brakker med verkstedbygninger utenfor gjerdet. I tillegg kom de bygningene som var på gården Struthof.

Norske fanger

Først utpå våren 1943 ble det bestemt at alle norske NN-fanger skulle sendes til Natzweiler. Før dette hadde de fleste sittet i internert i Sachsenhausen. Nå ble de sendt direkte fra Grini til Natzweiler. I perioden 15. juni 1943 til 23. august 1944 ble det registrert 504 nordmenn i denne leiren. Over 350 av disse ankom i 1943, hovedsakelig ved deportasjoner fra Sachsenhausen, men noen ble også sendt direkte fra Grini. Grunnen til at disse ble sendt dit var at de enten hadde motarbeidet okkupasjonsmakten på et politisk plan eller hadde deltatt aktivt i den militære og sivile motstandskampen. Det ble regnet som en spesielt streng straff å bli klassifisert som NN-fange. Fordi det var det lokale Gestapo som avgjorde hvem som ble NN-fange, er det i en del saker store forskjeller i hvilke handlinger som førte til NN-klassifikasjon.

De aller fleste norske NN-fangene måtte jobbe i steinbruddet. Det var enormt tungt arbeid fysisk sett, verktøyet var primitivt og vinterkulda tok mange liv. Den svært dårlige kosten førte også til at mange døde av sult. Bare to fanger fikk Røde Kors-pakker i Natzweiler. Noen få norske fanger klarte etter hvert å få jobb på en mindre slitsom kommando. Det kunne være som skriver eller lege. De fikk arbeide innendørs, og det kunne vanke litt ekstra mat. Fanger som etablerte seg i slike jobber kunne hjelpe medfanger som hadde problemer. Wanda Hjort satte etter hvert i gang med å lage ei liste over de norske fangene i Natzweiler. Dermed kunne flere pakker sendes. Men fangene mottok svært få av disse pakkene.

Det kom i alt 509 norske fanger til Natzweiler, men 5 fanger ble sendt tilbake til Sachsenhausen og kom tilbake igjen til Natzweiler 18. juni 1944, så antallet norske fanger var altså 504 fanger. Halvparten av disse døde, enten i Natzweiler eller i leire de kom til etterpå. 125 nordmenn døde i Natzweiler. Ytterlige 112 stykker av de som ble transportert bort fra Natzweiler, døde i andre leirer. Etter befrielsen døde 8 personer. Av en gruppe på 504 døde altså 254 nordmenn.

Disse nordmennene var politiske fanger og NN-fanger. I forbindelse med undersøkelser av de medisinske eksperimentene som ble drevet på fanger i Natzweiler, viste forskning i 2005 at 86 jøder ble deportert fra Auschwitz til Natzweiler som forskningsobjekter. Formålet var opprettelsen av en jødisk skjelettsamling. En av disse var Frank Sachnowitz, broren til Herman Sachnowitz som overlevde og skrev Det angår også deg (Gyldendal, 1976).

Død

De fleste fangene i leiren var NN-fanger. Dødsprosenten var meget stor i denne leiren. Tusenvis døde på grunn av det harde og farlige arbeidet i steinbruddet som lå noen hundre meter ovenfor leiren og hvor fangene måtte arbeide natt og dag. Steinblokkene som ble tatt ut var beregnet til å bygge monumenter over det stor-tyske riket. Det viste seg senere at steinen var av så dårlig kvalitet at den var ubrukelig til dette formål.

Gasskammeret var i en av bruksbygningene på gården Struthof, og det ble eksperimentert med forskjellige gassarter som ble benyttet i andre utryddelsesleirer.

Ved tre forskjellige anledninger kom det kvinner til denne mannsdominerte leiren. I august 1943 kom det 30 jødiske kvinner fra Auschwitz, disse ble drept etter få dager og skulle inngå i en skjelettsamling over forskjellige raser. Den 6. juli 1944 ble fire britiske kvinner sendt til leiren. Disse hadde deltatt bak den tyske fronten i Frankrike. De ble drept med giftsprøyte. Et stort massemord på franske kvinner og menn fant sted 2. september 1944. Flammene steg høyt over skorsteinen til krematoriet og til slutt tok skorsteinen fyr.

Det er reist et stort minnesmerke ”La Flame” ovenfor leiren og bak dette ligger den store æreskirkegården hvor avdøde franske fanger ligger begravet.

Nederst i leiren ligger askegraven. Her ligger asken av samtlige nordmenn som døde i Natzweiler. Pastor Conrad Vogt-Svendsen viglset askegraven som norsk kirkegård 23. juli 1956. Her har også de nasjoner som hadde fanger i Natzweiler murt inn sine minnetavler.

Krigens slutt

2. september 1944 var allierte styrker kommet så nær at leiren måtte evakueres. På dette tidspunktet var det ca. 8000 fanger i leiren. 7. september ble 2 500 fanger sendt fra jernbanestasjonen i Rothau, landsbyen i dalen nedenfor leiren. Av de 380 overlevende norske Natzweiler-fangene, ble 340 med i denne transporten som gikk til KZ leiren Dachau. Av disse ble 70 værende igjen i Dachau og resten sendt til forskjellige andre leirer. Av de fangene som ikke ble med til Dachau, befant vel 20 seg i Natzweilers utekommando Erzingen. Resten av de norske ble igjen i Natzweiler, noen for å rydde leiren og andre for å ta seg av de syke.

Da Natzweiler ble evakuert, var 125 nordmenn av de mer enn 500 norske NN-fangene som var blitt sendt til leiren døde. Hardt arbeid og manglende ernæring gjorde at de som ennå levde, var i elendig forfatning. De ”hvite bussene” kom til Dachau 23. mars 1945 og hentet de som ennå var i live, etter at flere nordmenn hadde bukket under for forholdene i Dachau.

I løpet av leirens eksistens var rundt 45 000 mennesker fanger i leiren, over 20 000 døde som følge av forholdene i leiren eller ble drept.

Etter 1945

Natzweiler-Struthof er i dag et museum. Museet ble offer for et brannanslag i 1976, men en del bygninger er likevel beholdt og delvis rekonstruert.

Tidsvitner: Rolf Bjunes, Fredrik Dietrichson, Osmund Faremo, Gunnar Kaardahl, Alf Knudsen, Tollef Larsson, Axel Midelthon, Helge Norseth, Erlin Berg Pedersen, Kristian Ottosen, Håkon Sørbye

Etterkommere av tidligere fanger stiftet i 1994 Natzweilergruppen. Gruppen skal dokumentere de norske NN-fangene i Natzweiler (Juni 1943-september 1944) og senere leirer som de havnet i før frigjøringen i 1945.

Utviklet av: Folkebadet.no