Hurra for freden. Hurra for demokratiet.

Publisert: 8. mai 2017 av: hvitebusser

I dag er det 72 år siden Norge ble frigjort fra okkupasjonen av de tyske militære styrkene. Gleden var naturlig nok enorm. Endelig var undertrykkelsen over. I pur glede fikk elever fri og mange stengte butikkene sine. Lapper ble hengt opp der det sto «stengt på grunn av glede». Etter hvert har denne enkle setningen fått en nærmest ikonisk klang.

Hel siden 9. april 1940 hadde tyske militære styrker okkupert landet. Det var fem vonde og tøffe år man hadde lagt bak seg. Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer. Av dem var 738 jøder som alle ble drept i holocaust, de fleste i gasskamre i Auschwitz.

Det var svært mange sovjetiske krigsfanger som jobbet som rene slavearbeidere, og under forferdelige forhold, i Norge under krigsårene. Hele 15 000 sovjetiske krigsfanger og over 2000 jugoslaviske døde i tysk fangenskap i Norge. Også tyskerne selv miste mange av sine. Hele 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge.

I Finnmark og Nord-Troms var de materielle skadene enorme, spesielt etter «den brente jords taktikk» i 1944, da byer og tettsteder ble brent ned for at ingenting skulle stå igjen til de sovjetiske invasjonsstyrkene. Det ble også gjort store skader i Elverum, Molde, Kristiansund og Steinkjer under invasjonen.

Norge ble med ett underlagt ett nasjonalsosialistisk brutalt diktatur. Presse og kringkasting ble altomfattende sensurert. Det var totalforbud mot å vise motstand mot okkupantene. Frie ytringer ble straffet hardt, enkelte ganger med deportasjon til konsentrasjonsleirer i blant annet Tyskland og Polen. Reichskommissar Josef Terboven ble satt til å styre landet på vegne av Adolf Hitler. Innstruksen var klar på at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissaren «skape ny rett».

Nasjonalsosialistenes ideologi formidlet at all opposisjon skulle slås ned med terror eller trussel om terror. Politiet fikk sin rolle fullstendig snudd, der den viktigste oppgaven ble å beskytte statsmaktene, ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Dersom den enkelte borger valgte ikke å innordne seg, måtte man kalkulere med å bli arrestert, fengslet, mishandlet og torturert, bli henrettet eller bare forsvinne.

Ved siden av at friheten ble borte, ble menigmann preget av matmangel og vareknapphet.

Lettelsen over at det undertrykkende regimet med ett var borte var nærmest eksplosiv. Folk toget ut i gatene. Igjen kunne man vifte fritt med det norske flagget. Lykkerusen ble tidlig avløst av et møysommelig arbeid med å bygge opp igjen alt som var rasert under okkupasjonstiden. Raskt kom det på plass politisk arbeid. Demokratiske prinsipper og institusjoner, pressefrihet og norsk lov ble gjeninnført.

72 år etter er det fortsatt grunn til å gjenskape denne delen av historien. Mange av de verdiene det norske samfunnet mistet over natten 9. april 1940 tar vi i dag for gitt. Derfor er det viktig at vi markerer frigjøringsdagen 8. mai som en dag til ettertanke og glede. Vi lever i et av verdens frieste land, der åpenhet, toleranse, ytringsfrihet og medmenneskelighet er utslag av demokratiske prinsipper vi som nasjon har bygget opp i alle årene etter frigjøringen.

Det er også en dag å reflektere over hva vi gjør for fortsatt å arbeide aktivt for å ta vare på disse verdiene. Europa har en utvikling der stadig flere flokker seg rundt nasjonalistiske partier og retninger. Hat, spesielt mot innvandrere og flyktninger, har gitt mange vonde utslag som brenning av flyktningmottak, blant annet i Tyskland, der mer enn 300 mottak ble brent av nasjonalister og innvandringsfiendtlige miljøer i 2016. Stadige terrorhandlinger fra islamistiske grupper, er med på å øke hatet og skape en kraftig økning av oppslutningen om det ekstreme høyre.

Kong Harald reflekterer over denne utviklingen i et bredt anlagt portrett i A-magasinet 5. mai. Han gir uttrykk for å være bekymret over trekk ved vår egen tid:

  • Jeg liker det ikke. Det må jeg si. Synes det minner ubehagelig om mellomkrigstiden, tiden mellom første og annen verdenskrig. Det var likheter, men og så ulikheter, selvfølgelig. Jeg liker ikke utviklingen i det hele tatt. Vi ser oppløsningstendenser i Europa, det har vært snakket om handelsrestriksjoner i Amerika,. Veldig my likt, altså. Ubehagelig mye likt.

Verden, slik vi kjenner den er blitt mer og mer uforutsigbar. For kort tid siden var det ikke legitimt å stå frem åpent med rasistiske utsagn. Det var liksom forbeholdt «nettroll» og ikke noe som tålte dagslys. I dag er rasisme og fordommer mer åpent. Det nye ekstreme høyre roper på totalitære løsninger.

Mest bekymringsfullt er at storpolitikken er preget av stadig større oppslutning om høyrenasjonalistiske partier og retninger. I Europa har flere land innført kraftige innskrenkninger av pressefriheten.

Det krever årvåkenhet. Først og fremst fra våre folkevalgte. Men også fra menigmann. Demokratiske prinsipper og friheten vi nyter av hver dag, kan lett bli utsatt for press av totalitære krefter.

For oss i Hvite Busser er Holocaust, det verste utslaget av den nazistiske ideologien, en del av historien vi oppsøker og gjenforteller fordi den har en universalistisk appell. Forstår vi den totale dehumaniseringen nazistene var eksponenter for, kan man lettere forstå elementer av dehumaniseringen som «gjemmes» bort i talene til det nye ekstreme høyre. Ved å spille på fremmedfrykt, fremmes hat mot enkeltindivider og grupper som representerer annerledeshet.

Vår egen konge slo et slag for denne annerledesheten i sin berømte tale i slottsparken i fjor:

  • Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.
  • Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Det er stor forskjell på å være nasjonalist og å være glad i, og stolt av landet sitt:

Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.

Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.

At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.

  • At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.

At Norge er ett.

Sitatet fra kongens tale er en fin måte å formidle hvor viktig det er å bruke 8. mai til refleksjon over verdier vi fikk tilbake etter fem lange år med okkupasjon. Det bør minne oss om at det livet vi i dag lever, i felleskap og i frihet, ikke kommer av seg selv, men må skapes og gjenskapes. Hver dag. I fellesskap og alene.

 

Ole Johnny Hansen, daglig leder Hvite Busser

Utviklet av: Folkebadet.no