Frykten som gjør noe med oss

Publisert: 29. februar 2016 av: Ole Johnny Hansen

 

Hvite Busser holder til i fredelige lokaler i det Hvite Huset i Porsgrunn. Store bokstaver på alle vegger etterlater ingen tvil om at her holder Hvite Busser til. Og med få unntak vet alle hva Hvite Busser er.

Nesten uten unntak er det fint å fortelle om hvor vi jobber og hva vi jobber med. Det er litt av hverdagsluksus å kjenne på stolthet over å få anledning til å være med på å formidle vårt viktige budskap. Vår visjon gjenspeiler det. Hva vi jobber for er «en fremtid med menneskeverd, uten rasisme og ekstremisme».

Midt i uken ble vi plutselig rystet våkne fra vår trygge virkelighet. En godt voksen mann sto utenfor huset vårt og hamret på døren. Tydelig affektert ropte han «jeg skal drepe alle jøder». Personalet i Hvite Busser ble tydelig engstelige og politiet ble varslet. Ingenting mer skjedde, men det var skapt en frykt. Dører ble låst. Dagen etter banket det på nytt på døren. Utenfor sto en skinnjakkekledd storvokst mann. Personalet la merke til at han gikk rundt huset, tittet inn gjennom vinduene og banket på flere dører. Angsten fra dagen i forveien spredte seg, helt til en av de ansatte tok mot til seg, gikk ut og fikk vite at det var svigersønnen til en av de ansatte som bare ville stikke innom på en kopp kaffe. Morsomt. Og avvæpnende.

Denne lille fortellingen handler ikke om at personalet i Hvite Busser er spesielt engstelige. Det handler mer om at dette var en truende hverdagshandling som viser en voldsom aggresjon mot jøder. Ingen av våre ansatte er av jødisk avstamning. Antagelig er det slik at siden en del av vår pedagogikk er at vi formidler jødenes historie, blir vi de nærmeste mottakerne av vedkommendes  aggresjon.

Jeg tillater meg å tvile på at denne handlingen er forårsaket av at han har blitt utsatt for noe spesielt av jøder. Derimot er det mye som tyder på at han kanaliserte en ideologisk basert aggresjon mot jøder generelt. Hans adferd er uansett urovekkende fordi det kan se ut som om dette er noe vi vil bli mer og mer vitne til; hatefulle ytringer og handlinger overstyrt av ideologiske overbevisninger.

I slutten av juli 2015 ble årsrapporten fra Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) publisert. Rapporten viser til en dramatisk økning i fornærmelser og fysiske angrep mot jødiske personer og institusjoner, en sterk økning i islamofobi, og økende antall hatytringer på internett.

Det norske Holocaust -senteret beskrev allerede i 2012 en økende antisemittisme i Norge. Dette ble bekreftet så sent som 27. januar i år, på den internasjonale Holocaustdagen. I en engasjert tale ga nestleder for antirassistisk senter, Ervin Kohn, uttrykk for en sterk bekymring for det økende jødehatet i vårt eget land; «Når Holocaust ikke tok knekken på jødehatet, kan ingenting gjøre det».

Kohn advarte også mot en voksende islamofobi. Allerede i 2006 advarte EU organisasjonen «European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia» (EUMC) mot økt islamofobi i Europa. Islamofobi beskrives som at muslimer generelt utsettes for fremmedgjøring, hat, diskriminering, stigmatisering og sosial eksklusjon.

Denne formen for utstøting av en gruppe fra samfunnets felleskap er kjente trekk. Forklaringene er sikkert mange, men fellestrekket synes å være overstyrt av et ønske om å ekskludere noen man ikke synes passer inn, eller noen man opplever som brysomme. I vårt eget lande er eksemplene mange: jøder, munker, tatere, samer, homofile osv.

Så langt tilbake som 1814 het det i andre paragraf i Norges grunnlov: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Forståelsen av det som senere har blitt kalt «Jødeparagrafen» i Grunnloven er rimelig enkel. De som ikke gjør som oss har ikke noe hos oss å gjøre. En grei måte å legitimere utstøting av de man antar ikke passer inn.

Vi har heldigvis klart å skape et rausere samfunn siden den gang. Toleransegrensene er økt betraktelig, og er til og med lovfestet. Det er lov å tro hva man vil. Retten til å ytre seg fritt er absolutt, og tester toleransegrensene våre kontinuerlig. Vi har en samfunnsform som er del av vårt moderne demokrati, der hvert menneske er fritt og ukrenkelig. Det er slik vi vil ha det.

Den hardt tilkjempede friheten vi har i samfunnet vårt er ikke noe som bare er der av seg selv. Det kan lett skje at vi faller for fristelsen til å lukke oss inne for å sikre oss mot det som truer. Den frykten spres lett, og gjør at kravet om overvåking og kontroll forsterkes. Gjør vi det innskrenker vi friheten både vi og våre forfedre har arbeidet hardt for å skape. Skaper vi et samfunn der frykten styrer handlingsvalgene våre, er veien til å legitimere utstøting kort.

Jeg liker ikke tanken. Kontroll og overvåking tilhører regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Det handler om verdier. Verdier vi vil skal representere samfunnet vårt. Som demokrati, toleranse, raushet. Det handler om å stå for de. Ville de. Og jobbe kontinuerlig for å ta vare på de.

Birkenau Foto: Tone Lise Oevrum

Utviklet av: Folkebadet.no