De overlevendes testamente

Publisert: 29. april 2016 av: hvitebusser

For kort tid siden var Hvite Busser til stede på minneseremonien for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Vi var der sammen med tidligere fange Bernt H. Lund, som selv satt i Sachsenhausen fra 1943 frem til de Hvite Bussene kom og hentet ut de fleste norske fangene våren 1945.

Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé. Det er på denne datoen frigjøringen blir feiret hvert eneste år.

Selve frigjøringsfeiringen er høytidelig og verdig. Det hele ledes av presidenten for den Internasjonale Sachsenhausen Komiteen, monsieur Roger Bordage. Et imponerende antall ex fanger er fortsatt med på seremoniene, selv om alderssnittet etter hvert er blitt svært høyt.

For de tidligere fangene er seremoniene viktig for å æres alle de som led og døde. Forholdene var grusomme og umenneskelige, og dannet grunnlaget for at de overlevende etter frigjøringen organiserte seg i fangeforeninger. De har pålagt seg et felles mandat: to preserve memories – to maintain authentic historical sites – to take over responsibilities.

Dette gjør de ved å utøve et press for at de tidligere KZ leirene skal vise frem nazistenes ugjerninger. Det gjør de for å bevisstgjøre dagens unge på at man alltid må være bevisste på egne holdninger og verdier, slik at det som skjedde med dem og deres medfanger, ikke må skje igjen.

Tiden etter krigen har vist at vi glemmer lett. Overgrep mot mennesker har skjedd hele tiden, og skjer i dag. Verdien av å bringe arven fra tidsvitnene er allikevel stor. I fjor hadde Sachsenhausen 660 000 besøkende. Det er svært mange mennesker som har fått med seg uutslettelige inntrykk og kunnskap de forhåpentlig vil bruke som veiviser videre i livet.

Det står stor respekt av hva tidsvitnene har gitt oss i arv. Nå når deres tid snart er borte, er det vi andre som må ta vare på arven. Da er det godt å se at det byggverket de har bygget, ved å ta ansvar for at leirene er blitt gode museer som viser det ærlige bildet av overgrepene, enkeltpersoners historier, nazistene som sto for ugjerningene og ofrenes lidelser. Også de årlige høytidelighetene er viktige. De er laget for å vise ofrene den respekt de fortjener. Og de er en minnestund der sorgen fortsatt har sin plass.

Det er alltid sterkt bevegende å lytte til fangens taler. Det er sterke vitnesbyrd. Om uutslettelige grusomheter. Om fryktelige overgrep. Om tapte liv. Fangenes taler handler alltid om at «vi må alltid gjøre det vi kan for at dette ikke skal skje igjen».

Like sterkt er det å se oppbudet av representanter for det offisielle moderne Tyskland. Køen av mennesker med blomster er lang. Det er flott når hver enkelt står foran blomsterhavet i stillhet og ærbødighet. Det gir håp om at vi klarer å bringe arven fra fangene videre, og at arbeidet med å skape en verden uten overgrep vil fortsette uforminsket.

Bernt H. Lund sier i sine møter med skoleklassene: «Nå har jeg fortalt min historie. Nå er det deres ansvar å fortelle historien videre». Det gjør vi gjerne Bernt. Og takker for at du har overrakt stafettpinnen til oss.

Utviklet av: Folkebadet.no